Hm. Har ikke brukt bloggen like flittig som jeg først tenkte. Jeg får massevis av tanker når jeg legger meg om kvelden, og tenker, jah, skriv ned dette! Men så om morgenen, nada. Jaja, det er vel ingen regel for hvor ofte man skal skrive.

Dagen idag ble litt annerledes enn først tenkt, planla å fortsette med "prosjekt: forbedre vår lille leilighet og i samme sleng vaske den litt", som jeg påbegynte igår, men når vi stod opp idag kl 6 hadde samboeren min uutholdelig tannverk. Vi måtte bare komme oss avgårde til tannlegen. Dvs, jeg måtte ingenting, men det ble til at jeg ordnet alt. Løp ned til Kiwi til de åpnet kl 7 for å kjøpe kontantkort (ingen av oss hadde nok penger til å ringe, pluss vi er begge blakke etter jula, har bare noen kontanter frem til 25.), hjem igjen og vente på at kl ble 8 så vi (jeg) kunne begynne ringe rundt og prøve finne en tannlege som kunne ta han imot. På 4. forsøk fikk jeg ordnet time på Gran kl 1010, og da var vi igang med å forsøke låne bilen til leietakeren vår. Måtte ringe han, som var på jobb, fikk ja fra han, men måtte vente med å stikke opp til samboeren hans for å hente bilnøkkelen til kl 0930 (fordi de har baby og hun er utslitt, blabla). Gikk opp kvart over 9, ingen som åpnet. Ringte leietakeren igjen, så opp å ringe på døra på nytt, fremdeles ingen respons. Endte med å måtte ringe taxi. Da fikk jo selvsagt leietakeren tak i kjerringa si, og vi fikk låne bil - og da måtte jeg ringe og avbestille drosjen. Puh, frem og tilbake er like langt. Poenget mitt med denne lange og ufattelig lite interessante historien, er, at jeg er litt stolt av meg selv. Jeg som haaater å måtte ringe og ordne opp. Da blir jeg egentlig kjempeurolig inni meg, og jeg får mest lyst til å bare gråte. Men idag, så klarte jeg det. Jeg klarte det for deg. Hvorfor kan ikke du vise meg at du er glad i meg ved å stille opp slik for meg du også? Det er ingenting å være stolt av, jeg vet det, men for en som knapt nok klarte ringe sin egen mor for bare et par år tilbake er dette som en liten seier å regne. Jeg kjente fremdeles litt på uroen idag også, men det var ikke et alternativ å ikke gjøre det. Det er ingenting jeg ikke ville gjort for deg, selv ting som er veldig vanskelig for meg! Fordi det er det det handler om, gjøre ting som man egentlig ikke mestrer for den man er glad i, gjøre ting man egentlig helst vil slippe - fordi det betyr noe for deg at jeg hjelper deg.

Så ble dagen dum. Når vi kom hjem igjen, fulgte jeg samboeren ned til stasjonen, han reiste rett på jobb i Oslo. Og nå har jeg tullet med mat igjen. Har hatt 2 gode dager, men så, tilbake til null. Jeg er så lei! Jeg orker ikke leve slik. Hver eneste dag handler om mat, mat, mat, kropp og vekt. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ! Skulle ønske jeg bare kunne gi faen, bare dytte i meg alt jeg har lyst på og bli feit med stil. Men det går heller ikke, for jeg NEKTER å godta at det er slik jeg ser ut. Jeg vil heller dø enn å leve med denne kroppen, den gjør meg kvalm. Jeg orker nesten ikke dusje, for det betyr at jeg må kle av meg og være naken. Likevel bruker jeg uendelig mye tid foran speilet, studerer alt jeg hater ved meg selv (og det er så godt som alt), ser for meg hvordan jeg kunne sett ut om jeg bare klarer gå ned 5 kg. 10 kg. Alt ettersom. Drar inn magen og klyper i sideflesket. Æsj. Her om dagen satt jeg og grein på badet mens jeg tenkte, faen heller, bare la meg spise de sjokolade cookiene i skapet så skal jeg ta livet av meg, da slipper jeg ha dårlig samvittighet over å være så fordømt feit.

Hjelp.

Jeg er mye dårligere nå. Trist som faen.
Jeg har mye mindre selvtillit nå. Jeg hadde ingen fra før.
Jeg hater meg selv. Mye mer enn man kan se.

Jeg hater HENNE. Og alle andre du har vært med. Men mest av alt HENNE.
Jeg klarer ikke stole på. Deg.

Something filled up my heart with nothing

Someone told me not to cry.
But now that I'm older, my heart's colder.
And I can see that it's a lie.

Jeg vil ikke tilbake.

Reinsvoll

Hit skal jeg idag:












Reinsvoll. Usj, kan ikke si jeg gleder meg. Har vel ikke satt mine føtter her på nærmere to år. Skal heldigvis ikke "bo" her denne gangen, da. Jeg er redd jeg har for høye forventninger. I 20 år er det ingen som har kunnet hjelpe meg, hvorfor skulle det bli annerledes denne gangen. Jeg har liksom ikke særlig høye tanker om psykiatrien. Piller og samtaler, det er det de kan tilby. Hurra. Og hvis man er ekstra heldig vurderer de kanskje ECT, men jeg har heldigvis sluppet unna det. Jeg er redd jeg er nødt for å innse at dette er livet mitt, jeg må bare lære meg å leve med psykdommene så godt jeg kan. Noen ganger er det faen meg ikke bra nok. Jeg må være et grusomt menneske, som har fortjent alt dette her. Hva er det Elling sier, om menneskene; later de bare som om de har funnet seg tilrette i tilværelsen? Et eller annet sånt. Skjønner hva han mener... Off, må vel snart gjøre meg klar til å dra. Må ta toget, bare for å gjøre det ekstra stas... I 20 minus. Og jeg tror jeg blir nødt å dra alene. Jeg GRUER meg. Er ikke så flink på å klare slike ting selv. Jeg bare håper, håper, håper, at jeg iallfall kan få litt hjelp med spiseproblemene. Få et normalt forhold til mat igjen (dvs, igjen blir feil, vet ikke om jeg noensinne har hatt et normalt forhold til mat). Jeg blir så utrolig lei meg og deprimert av aldri klare gå ned de siste kiloene, og av aldri finne motivasjon til å trene. "Hva er poenget, jeg kommer aldri til å få en slank, fin, stram kropp. Uansett hva jeg gjør er jeg dømt til å leve inni dette fleskeberget". Æsj. Nå begynner jeg å grine også.

"Gi meg styrke til å akseptere de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de tingene jeg kan, og forstand til å se forskjellen".

Ice breaker

Første innlegg, hoi hoi. Så vil tiden vise hvor mye jeg kommer til å klare/orke skrive, og om det har den virkningen jeg håper det kanskje kan ha. Online-dagbok som terapi, hah. Det kan iallfall ikke skade å gi det et forsøk.