Soundtrack; Damien Rice "9 Crimes"

Jeg klarer ikke mer.
Dette livet.
Jeg vil ikke være i denne verden mer.

And I get tired

Noen ganger savner jeg å bo alene. Det er så mye lettere å være deprimert da. Nå er jeg liksom på klokka. Mellom 0630 og 1730 kan jeg velte meg i depresjonen alt jeg orker, men kl 1730, hallo - da må jeg skjerpe meg. Være "normal". Selv om jeg sjelden greier det, å være normal, føler jeg heller ikke at jeg kan gjøre det jeg aller helst vil. Ingenting. Bare ligge i senga og sove, sove, sove. Se tv. Gjøre andre meningsløse ting. Eller INGENTING som jeg liker kalle det. Det gir sikkert ikke mening, at det er positivt for meg, å dyrke det vonde på den måten. Men når jeg er så dårlig som det jeg er nå, er faktisk det det beste for meg. Jeg blir enda mer sliten av å måtte holde meg i skinnet, oppføre meg så lite deprimert som mulig. VANSKELIG. Når tankene svirrer rundt det å leve eller dø. Når ingenting gir mening eller glede. Når jeg ikke orker tanken på å være sammen med andre enn min ene søster og mor, og kjæreste. Jeg kjenner ikke dere andre! Det er et ork å tilbringe tid sammen med dere, en belastning. Jeg må anstrenge meg så veldig, og det klarer jeg bare ikke. Like greit at jeg ikke har venner. Ingen venner.

Fant dette bildet.

Jeg føler meg slik.

Hver dag.

Hvert minutt.

Jeg visste ikke at det gikk an å ha SÅ mye vondt inni seg.

Så jævlig mye galle, liksom. 20 + år med vondt, som vokser og vokser og spiser meg levende. Ligger i magen og vokser ut i armene, bena og hodet. Vondt.

Kjære, la meg få slippe.

Stella was a diver and she was always down

For et par uker siden, etter å ha besøkt min mor, skulle jeg ta toget hjem fra Lunner. Taxi mellom Lunner og Roa. Shocking. Så mye kluss det har vært med NSB i hele vinter, tenkte jeg ikke så mye over det. Gikk bare ut fra at det var de samme unnskyldningene som alltid. Noen dager senere fikk jeg vite at grunnen til drosjeturen var at en mann i 40-årene hadde hoppet foran toget på strekningen. Jeg skulle ønske jeg var like modig.

Jeg hater meg selv, så mye at det gjør nesten vondt. Det er helt uutholdelig! Det finnes absolutt ingenting jeg hater mer i hele vide verden enn meg selv. Jeg hater kroppen min. Jeg hater ansiktet mitt. Jeg hater håret mitt. Det er ingenting jeg kan peke ut å si at jeg faktisk er fornøyd med, at jeg liker. Jeg blir så sliten! Hver dag, dag ut og dag inn. Elefantmannen, jeg vet hvordan han følte seg.

Jeg er ikke bra nok, ikke bra nok for noen. Ikke bra nok til noe. Jeg vet du kommer til å såre meg, på den verst tenkelige måten i mine øyne.

For et par år siden tok en kamerat av meg livet sitt, jeg vet fremdeles ikke hvordan. Men jeg skulle ønske jeg var like modig.