Denne helga er jeg hjemme på min første perm etter innleggelsen. Jeg hadde min første samtale med behandler på tirsdag, og da fikk jeg vite at det er målet. Jeg skal akseptere meg selv som den jeg er.
Ikke faen.
Oppholdet ved Reinsvoll skal visstnok ikke bli den fat campen jeg håpet på, nei. Jeg skal lære meg å leve med denne hælvetes kroppen.
Jeg forbanner deg. Jeg nekter! Jeg kan ikke leve slik som dette! Jeg hater hater hater kroppen min!!! Ikke lær meg å godta fettet, strekkmerkene, og alt det andre som gjør meg STYGG.
Stygg som faen.Jeg blir
GAL, gal av alle skjønnhetsidealer, alle produkter jeg må bruke, alle ting jeg må passe på og være forsiktig med. Jeg skal være solbrun, men ACHTUNG! Jeg må bruke store solbriller slik at jeg ikke får rynker rundt øynene. Jeg må huske å bruke fuktighetskrem. En forskjellig til hver eneste kroppsdel. Jeg må barbere leggene! Men oi, vokse er bedre! Vokse leggene, vokse armhulene, vokse bikinilinjen. Vokse alt, like godt! Ja, bortsett fra øyenbrynene, for de skal sminkes og styles og børstes og friseres. Og HÅRET på hodet, for der skal det fremdeles være hår faktisk! Det skal være tykt og fullt av liv og langt og blankt og skinnende. Ja, for det er bare langt hår som kan gjøre en dame pen, det er bare langt hår som er feminint.
Hvorfor er det da slik, at de vakreste kvinnene jeg vet, har alle kort hår, eller frisyrer litt utenom det vanlige? NEI.
Jeg kan IKKE GODTA at dette er slik jeg er, at dette er kroppen min, at dette er ansiktet mitt.
Jeg vil heller hoppe foran trikken enn å leve i denne kroppen resten av livet. Her om dagen tok jeg en test, for å kartlegge lidelsen(e) mine. Da vi kom inn på spiseforstyrrelser ble det spørsmål om jeg syntes jeg veide for mye den tiden jeg var på mitt laveste (ca 60 kg). JAAA! Kontakten min spurte deretter om hvor mye jeg ønsker å veie. - 57 kg er det magiske tallet.
Men egentlig er det 54. Tallet er 54.Det er en jente på avdelingen. Hun er vakker. Hun lider av anoreksia.
Jeg synes hun er perfekt.
