La meg først starte med å si at det går bedre. Hvis jeg ser tilbake på månedene som har gått så langt, så har det tatt seg betraktelig opp. Ikke at det skulle så mye til antar jeg. Fra januar tilogmed mai var det som å få en knyttneve i trynet store deler av tiden, og akkurat i det jeg såvidt hadde klart å reise meg litt igjen kom den knyttneven i full fart tilbake.
Oppdater deg gjerne: her - der - også der - og her.
I juni fikk jeg gleden av å besøke min kjære Ana i hennes hjemland Kroatia, og jeg hadde en fantastisk tid! Jeg vokste mye på den turen, og selv om jeg ikke helt kan sette fingeren på hva det var, så skjedde det noe inni meg. Viljen til å ta tak i ting igjen kom sakte, men sikkert tilbake.
1.juli kom denne:
skjønne skapningen inn i livet mitt, og jeg kan ikke annet enn si at hun gjør underverker for hodet mitt. Zita er bedre enn en hvilken som helst antidepressiva jeg har gått på, og jeg tror veien med henne bare er oppover.
Ellers har jeg jobbet med spiseforstyrrelsen på min egen måte. Jeg har fokusert på å ikke overspise og kaste opp, heller enn å slanke meg. Dette har resultert i x antall kg i PLUSS, som selvsagt plager vettet av meg, men kanskje det er denne veien jeg må følge. Her jeg er uten behandling eller oppfølging, mener jeg. Siden jeg overtok Zita har det vært lettere å flette daglig mosjon og trening inn i hverdagen igjen, og pr idag, etter mange måneder, vil jeg si at jeg er på god vei inn i gode rutiner igjen - både med spising og trening. Jeg virkelig hater å være i dårlig form; det er en veldig motivasjon! Jeg har satt meg som mål å bare veie meg den 1. hver måned, frem til jeg har nådd målet mitt. Akkurat nå er det nok en 7 - 8 kg jeg skal ned, men det får bare ta den tiden det tar. Det er bedre at jeg bruker tid på dette, heller enn å få store tilbakefall. Om jeg spyr mer lurer du kanskje? - Joda, det forekommer. Senest på mandag. Men jeg hadde en skikkelig dårlig uke forrige uke, nok en skuffelse midt i fleisen. Så jeg sier bare: "føkk det, det skjedde, får ikke tatt det tilbake, fokuser på frem og opp". Dessuten har jeg begynt å tenke på disse tilbakefallene som omveier heller enn skritt tilbake. Det er en omvei til målet, jeg har ikke snudd og gått tilbake. Det er viktig for meg.
Så, en rask oppdatering av de siste månedene: Jeg synes jeg klarer meg greit! Det går over all forventning. Jeg tenker igjen på livet fremover, og har begynt å tenke arbeidsliv. Om det jeg tenker er realistisk vites ei, men det får jeg ta litt som det kommer.
Husk at jeg jobber alene, ingen behandler - ingen medisiner. Med det i bakhodet synes jeg faen meg at jeg nesten skal være litt stolt av meg sjæl.
Jeg ønsket dog å skrive dette innlegget, for det er en ting som plager meg litt. Som nevnt hadde jeg en dårlig uke forrige uke. Depresjonen bygget seg opp igjen, og søndag kom det endelige fallet.
JEG VIL BARE DØ. Fy faen, jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har tenkt den tanken.
Få meg bort, vekk, gi meg fred. Jeg synes det blir feil å kalle meg suicidal nå for tiden, selv om det absolutt var planen min for bare et par dager siden. Jeg tenker ikke disse tankene ofte lenger, men hvorfor dukker de alltid opp med en gang livet blir helt svart? Skal det alltid være slik? Jeg kommer meg raskere og raskere etter slike svarte perioder, men jeg har ingen garanti for at det vil vare. Selv om jeg føler at noe har endret seg innvendig, om det er fordi jeg begynner å bli gammel eller noe vites ikke, men jeg vil virkelig at livet skal være mer enn dette. På så mange måter. Men skal selvmordstankene alltid finnes inni meg?
Til sist, en meget sen oppsummering av min favorittmåned august (ikke pga bursdag, tro du meg):
Månedens stikkord: Fremgang med enkelte fall.
Lite bilder denne gangen, rett og slett fordi jeg er lazy og ikke gidder laste opp flere.
I august har jeg:
- endelig fått besøkt Hilde, verdens søteste tatovør, i de nyoppussede lokalene til Tro Håp & Kjærlighet (tidligere House of Pain) i Storgata, Oslo
- gått enda en tur langs Sognsvann, sammen med Zita og mor
- truffet en 10 uker gammel cocker spaniel, og smeltet rent bort
- vært på innvielsesmiddag hos
Ina-fina, i den staselige nye leiligheten til henne og kjæresten
- vunnet pulsvarmerne jeg ønsket meg fra
denne konkurransen (takk for lykkeønskinger!)
- hatt besøk av samboerens barn
- besøkt "svigermor" og hennes samboer på Bøler, der vi spiste pølser til lunsj
- vært i London for første gang på åtte år, og kjent at jeg faktisk har savnet byen
- opplevd byen fra taket på en dobbeldekker
- drukket chai latte på Starbucks
- vandret fra Oxford Street til Kings Cross i kveldingen
- tråket skuffet gjennom The London Dungeon
- fått mine første tatoveringer gjort for hånd, én i England og én i gamlelandet
- spist kjempegod vegansk muffin på Grønland, i lag med Marita
- begynt å planlegge flere tatoveringer, forhåpentligvis i nær fremtid
- feiret 29 år på planeten med kake til frokost, skogstur i strålende sommervær sammen med Zita-baby, middag etter eget ønske og kinotur til Oslo med masse smågodt
- blitt møtt av samboeren etter Pinpoint-jobbing og tilbrakt noen få, men hyggelige timer sammen i byen
- spist eplekake med krem og drukket kaffe på den lokale kroa, med utsikt over Harestuavannet i øsende, pøsende regn
- vært med på storrengjøring på Pinpoint-jobben
- gått turen Kjelsås - Oslo sentrum igjen, denne gangen i fantastisk vær med sooool - og det på årets aller siste sommerdag
