tirsdag 25. september 2012

He who does not understand your silence will probably not understand your words

Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne flytte et helt annet sted, langt vekk, der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Leve et "enklere" liv, i takt og harmoni med naturen og planeten.

Denne uken er jeg inspirert av Lærdal.
Ja, dette betyr at jeg ikke har noe liv, og synes faktisk det er koselig å sitte og se Gøy på Landet.
Hah.
Judge me all you want, kun'ke brydd meg mindre.






Shit, se så vakkert! Jeg elsker øde, jeg elsker stille, jeg elsker alene.
(Bildene er hentet fra Google)

søndag 23. september 2012

But of the seven deadly sins, wrath is the healthiest

Jeg er så sint. Jeg er rett og slett så inni helvete forbannet. Jeg er så sint på d-e-g. Jeg vet det er feil av meg å være sint på d-e-g, jeg vet det ikke er d-e-g jeg burde være sint på. Men den personen jeg burde være sint på kan ikke såre meg mer. 
Så jeg er sint på d-e-g. Og egentlig har jeg rett til å være litt sint på d-e-g, for selv om jeg vet at du ikke skylder meg a god damn shit, så gjør det så satans vondt. Det d-u gjorde, det plager meg fremdeles, tre uker senere. Det satte meg flere tusen millioner månestøvelskritt tilbake. Føkk alt jeg skrev om omveier her for litt siden, D-U satte meg tilbake. Enorme syvmilssteg. 
Jeg er sint for at d-u fikk meg til å føle meg bedre. Jeg er sint for at d-u fikk meg til å føle meg dum, når jeg innså at jeg nok en gang ikke var verdt en dritt. Jeg føler meg dum, fordi jeg trodde faktisk d-u mente de tingene d-u sa. Jeg føler meg dum som kunne tro på d-e-g. Jeg føler meg dum fordi d-u som alle andre er full av dritt. Jeg er sint fordi d-u ikke ofrer meg en tanke lenger, at d-u nå lever i sus og dus og er lykkelig. Jeg er sint fordi d-u sendte meg lysår tilbake hva spiseforstyrrelsen angår. 
Over én uke med overspising og oppkast nå. Tusen hjertelig takk. Jeg kan kjenne kiloene balle seg på, og for hver kilo vil jeg bare dø mer og mer, og jeg vet faen ikke hvordan jeg skal klare begynne på nytt igjen. Jeg har ikke veid under 65 kg siden ifjor sommer. Det er over ett jævla år siden. Da veide jeg 63 kg under SusCon 2011.
- 65 kg! Det var smertegrensen min før for hvor mye jeg kunne veie. Og fortsatt var det 4 kg for mye, og 6 kg over målet. Jeg har ikke veid meg på lenge nå, jeg tør rett og slett ikke. Ikke tør jeg måle meg heller. Men jeg håper jeg fortsatt ligger under 70 kg. Kommer jeg over 70 kg igjen (4,5 år siden, bank i bordet) er det bare å hente hagla fra boden for faen. 
FY FAEN, jeg er så sint på d-e-g. Jeg forbanner den dagen jeg møtte d-e-g, dette er ene og alene d-i-n skyld. Hadde jeg ikke truffet d-e-g vet jeg at jeg hadde klart å holde fokus, styre unna føkkings Mia, fortsatt å trene målrettet, og jobbe med å oppnå et sunt sinn i en sunn kropp. 
Jeg burde visst at jeg aldri kommer til å være bra nok for noen, at visse drømmer bare må legges lokk på og holdes nede og drukne bort i hverdagen, for at jeg skal klare overleve et helt liv. 
Hvordan skal jeg klare begynne på nytt på nytt? Jeg vet ikke om jeg klarer det flere ganger. Jeg har startet på nytt hele livet, og jeg er faen meg snart tredve år. 
Hva er det som feiler meg? Hva er det som gjør at det er helt umulig for noen å like meg? Er jeg virkelig så jævlig avskyelig? Er jeg virkelig så råtten og jævlig som person? Og hvorfor er jeg hjernevasket til å tro at et liv må inneholde dette for å kunne være et verdig, vellykket og bra et? Hadde de rett alle sammen, de som mobbet meg og gjorde meg så smertelig klar over alle mine feil og mangler i alle år når jeg gikk på skolen? 
Dette er ikke tilfeldig. 
Det var de som hadde rett hele tiden.

God morgen

Jeg gikk og la meg kl 5. Det er ca fire timer siden. Jeg hadde helt sikkert purket og sovet i mange flere timer til, hadde det ikke vært for at Zita måtte ut en tur når klokken var 8. Uansett. Jeg ble sittende litt foran TV'n nå, og var så heldig å få med meg to fantastiske ting på under fem minutter. På en-eller-annen kristenkanal vi er så velsignet å få inn her oppe i skogen, klarte de faktisk å få Kurt Cobains selvmord til å handle om at du må tro på at Gud elsker deg. Oioi. Ja, du, nå fikk jeg skikkelig lyst til å ikke dø. Gud elsker meg. BOOM, kurert. Det andre var en TvShop-reklame for et mirakel av et produkt, som glatter ut alle dine cellulitter, and I quote: "gir deg en kropp du kan være stolt av". Med andre ord kan jeg ikke være stolt av kroppen min om den har cellulitter. Jeg kan bare være stolt av kroppen min hvis den er Hollywood-perfekt; tilnærmetlik anorektisk, solariumsbrun, heeeelt glatt og smud, gigapupper og liten-jente-fitte. Jeg kan like gjerne gå og blåse huet av meg med en gang. En kropp med noen kilo for mye, med ytre påvirkninger av et liv levet, men likevel sunn og frisk: nope, sorry mac, det må du SKAMME DEG OVER. FYSJ OG FYHVORDAN FAEN KAN DU LEVE MED DEG SELV. Jeg er så takknemlig over at jeg lever i slik en GOD verden, det er virkelig en DRØM å skulle stå opp til dette hver eneste dag, for resten av mitt liv. Heldigvis er det gudskjelov og takk og pris MITT valg, hvor lenge det livet skal vare.

torsdag 20. september 2012

Grua 20.september

"Jeg har vært narkoman.
Alt egentlig.
Kokain, ecstasy, alkohol.
Heroin også.
På slutten deala jeg litt også, det kunne jeg kanskje satt på CV'n".

- Fritt sitert etter Oslo 31.august



Nei, jeg har aldri rørt narkotika, men likevel rører hovedkarakteren i denne filmen meg ekstremt mye. 
Han er narkoman, jeg er psjuk i huet. 
Jeg kjenner meg mye igjen i han. 
Og det gjør jævlig vondt.
Han ender med å ta en overdose med vilje.



Talk to me
Tell me things I could find helpful
How can I stop now
Is there nothing I can do
I have lost my way


Det hender jeg sitter sent oppe og ser på søppel-TV. Når jeg er virkelig deprimert mener jeg, og egentlig ikke vil legge meg, fordi å legge seg betyr å måtte ta tak i en ny dag når man våkner igjen. Iallfall. Noen ganger kommer jeg over program som er litt mindre søplete enn andre. Jeg tror denne serien heter "Forbindelser", tror den egentlig går på den der kjerringkanalan FEM, men TvNorge sender det i reprise på hverdagene sånn ved midnatt. Én av damene de følger her, beskrev noe jeg vil dele. Igjen, fritt sitert. Men jeg får med budskapet: Hun forteller om Oslo en varm sommerdag, når alle flokker ut til parkene og lar klærne falle for å slikke sol. "Alle de deilige menneskene". Så sier hun vel noe slikt som at, hun gjør ikke det, "fordi ingen vil se det". Altså, ingen vil se henne, en ung dame med noen kilo for mye, halvnaken i en park når sola står høyt på himmelen. INGEN VIL SE DET. Jeg synes ærlig talt denne dama var ganske søt. Mener å huske hun var på min alder, og jadda, hun er vel det man kan kalle formfull. Men kjempesøt. Også kan hun si det om seg selv; "ingen vil se meg halvnaken". Men jeg skjønner jo hva hun mener. Og jeg føler det akkurat slik om meg selv også. Faen, jeg vil jo ikke engang se meg selv halvnaken. Har jeg noensinne fortalt om den gangen jeg følte meg så feit, at jeg orket faen ikke dusje. Jeg vasket håret i vasken på badet, og gjennomførte såkalte kattevasker. Bare for å slippe å være helt naken. Dette pågikk en god stund, ukesvis. Kanskje noen måneder tilogmed.

Åherregud, jeg er så sliten. Jeg trodde jeg var på rett spor. Jeg følte meg motivert, ikke faen om jeg skulle kaste bort mer av livet mitt på bulimi og oppkast og jojoslanking. Jeg skulle på en eller annen måte klare det, jeg skulle nå målet mitt, jeg skulle begynne å tenke arbeidsliv fra nyttår, blablabla. Så skjer denne ene lille tingen. Og sammenbruddet er et faktum. Jeg klarer det ikke mer. Denne kroppen er en forbannelse. Hver minste tomme er en forbannelse som ikke er til å holde ut. Ikke engang når jeg prøver å rette opp i det som er feil, blir det bra. Det blir faen meg verre. Alt er galt, alt. ALT.

Hva skal jeg gjøre? Jeg har brukt opp alle sjansene mine snart. Jeg har ikke flere liv. Jeg orker ikke begynne helt på nytt. Ikke nå igjen. Jeg vurderer om jeg burde ringe fastlegen, men jeg er ikke så flink til å stå på mitt. "NEI, JEG KAN IKKE VENTE ET HALVT ÅR PÅ HJELP. JEG VIL DØ NÅ, IDAG. HELST IGÅR. HJELP MEG NÅ FOR FAEN". Hvis de spør om jeg kommer til å gjøre noe dumt, kommer jeg sikkert til å riste på hodet og smile og bare "å neida, ikke jeg, jeg er så feig som faen, så du kan ta det helt med ro". For jeg hater jo oppstyret. Jeg vil ikke ha hjelp sånn sett. Men hva skal man gjøre når man kjenner at hvert eneste steg man må gå er en enorm belastning. Når det føles som man er en levende død, som kun gjør alt det nødvendige på autopilot. Jeg har ikke flere svar. Og alt jeg klarer tenke er; "skal jeg virkelig dø uten noensinne vite hvordan det er å ha en fin kropp". HAHA! Er det mulig.

Jeg synes ikke drømmene mine er så urimelig høye. Jeg synes ikke jeg stiller altfor høye krav til livet. Så får jeg bare all denne dritten tilbake... Da er det jo meg det er noe feil med? Da er det jo MEG, det er JEG som ikke fortjener livet.

Jeg skal ikke tro at jeg er noe

Når tiden er her,
så er den vel det.
Men det er med blødende hjerte og tårer i øynene,
jeg innser nettopp dette.
Jeg har opplevd stunder av lykke.
Det er ikke det.
Men noen ganger har man kanskje tent lyset i begge ender.
Kanskje uten å mene det.
Kanskje har man måttet.
Og da er det ikke lenger flere veier å snu seg.
Lyset,
det brenner ut.
Jeg vet jeg kunne vært god for mye mer.
Jeg vil virkelig tro det.
Men jeg holder det ikke ut.
Denne kroppen er et fengsel,
og jeg orker det ikke mer.
Drømmene,
troen,
håpet,
målet.
Hvordan kunne jeg være så dum å tro det ville vare.
Jeg er sint på DEG,
for det er din feil at jeg måtte oppleve denne skuffelsen nå.
Jeg er sint på d-e-g,
fordi jeg aldri skulle ha møtt deg i utgangspunktet.
Og jeg er sint på MEG,
fordi jeg alltid har vært,
alltid kommer til å være,
en jævla, forpult verdiløs dritt av en unnskyldning for et menneske.


Og husk at jeg elsker dere, virkelig mer enn jeg kan få meg til å si. 
Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har klart å stå på mer for dere, hvorfor jeg bare svikter dere, når det er dere jeg har alt å takke for. 
Jeg kunne aldri betalt tilbake, ikke engang om jeg hadde forsøkt enda mer. 
Det sier vel alt om hvilket dårlig menneske jeg er,
og alt om hvor enestående og fantastiske dere er.

onsdag 12. september 2012

Bitch is back + månedsoppdatering: August

La meg først starte med å si at det går bedre. Hvis jeg ser tilbake på månedene som har gått så langt, så har det tatt seg betraktelig opp. Ikke at det skulle så mye til antar jeg. Fra januar tilogmed mai var det som å få en knyttneve i trynet store deler av tiden, og akkurat i det jeg såvidt hadde klart å reise meg litt igjen kom den knyttneven i full fart tilbake. Oppdater deg gjerne: her - der - også der - og her.

I juni fikk jeg gleden av å besøke min kjære Ana i hennes hjemland Kroatia, og jeg hadde en fantastisk tid! Jeg vokste mye på den turen, og selv om jeg ikke helt kan sette fingeren på hva det var, så skjedde det noe inni meg. Viljen til å ta tak i ting igjen kom sakte, men sikkert tilbake.

1.juli kom denne:


skjønne skapningen inn i livet mitt, og jeg kan ikke annet enn si at hun gjør underverker for hodet mitt. Zita er bedre enn en hvilken som helst antidepressiva jeg har gått på, og jeg tror veien med henne bare er oppover. 

Ellers har jeg jobbet med spiseforstyrrelsen på min egen måte. Jeg har fokusert på å ikke overspise og kaste opp, heller enn å slanke meg. Dette har resultert i x antall kg i PLUSS, som selvsagt plager vettet av meg, men kanskje det er denne veien jeg må følge. Her jeg er uten behandling eller oppfølging, mener jeg. Siden jeg overtok Zita har det vært lettere å flette daglig mosjon og trening inn i hverdagen igjen, og pr idag, etter mange måneder, vil jeg si at jeg er på god vei inn i gode rutiner igjen - både med spising og trening. Jeg virkelig hater å være i dårlig form; det er en veldig motivasjon! Jeg har satt meg som mål å bare veie meg den 1. hver måned, frem til jeg har nådd målet mitt. Akkurat nå er det nok en 7 - 8 kg jeg skal ned, men det får bare ta den tiden det tar. Det er bedre at jeg bruker tid på dette, heller enn å få store tilbakefall. Om jeg spyr mer lurer du kanskje? - Joda, det forekommer. Senest på mandag. Men jeg hadde en skikkelig dårlig uke forrige uke, nok en skuffelse midt i fleisen. Så jeg sier bare: "føkk det, det skjedde, får ikke tatt det tilbake, fokuser på frem og opp". Dessuten har jeg begynt å tenke på disse tilbakefallene som omveier heller enn skritt tilbake. Det er en omvei til målet, jeg har ikke snudd og gått tilbake. Det er viktig for meg.

Så, en rask oppdatering av de siste månedene: Jeg synes jeg klarer meg greit! Det går over all forventning. Jeg tenker igjen på livet fremover, og har begynt å tenke arbeidsliv. Om det jeg tenker er realistisk vites ei, men det får jeg ta litt som det kommer. Husk at jeg jobber alene, ingen behandler - ingen medisiner. Med det i bakhodet synes jeg faen meg at jeg nesten skal være litt stolt av meg sjæl.

Jeg ønsket dog å skrive dette innlegget, for det er en ting som plager meg litt. Som nevnt hadde jeg en dårlig uke forrige uke. Depresjonen bygget seg opp igjen, og søndag kom det endelige fallet. JEG VIL BARE DØ. Fy faen, jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har tenkt den tanken. Få meg bort, vekk, gi meg fred. Jeg synes det blir feil å kalle meg suicidal nå for tiden, selv om det absolutt var planen min for bare et par dager siden. Jeg tenker ikke disse tankene ofte lenger, men hvorfor dukker de alltid opp med en gang livet blir helt svart? Skal det alltid være slik? Jeg kommer meg raskere og raskere etter slike svarte perioder, men jeg har ingen garanti for at det vil vare. Selv om jeg føler at noe har endret seg innvendig, om det er fordi jeg begynner å bli gammel eller noe vites ikke, men jeg vil virkelig at livet skal være mer enn dette. På så mange måter. Men skal selvmordstankene alltid finnes inni meg?


Til sist, en meget sen oppsummering av min favorittmåned august (ikke pga bursdag, tro du meg):

Månedens stikkord: Fremgang med enkelte fall.











Lite bilder denne gangen, rett og slett fordi jeg er lazy og ikke gidder laste opp flere.


I august har jeg:

- endelig fått besøkt Hilde, verdens søteste tatovør, i de nyoppussede lokalene til Tro Håp & Kjærlighet (tidligere House of Pain) i Storgata, Oslo
- gått enda en tur langs Sognsvann, sammen med Zita og mor
- truffet en 10 uker gammel cocker spaniel, og smeltet rent bort
- vært på innvielsesmiddag hos Ina-fina, i den staselige nye leiligheten til henne og kjæresten
- vunnet pulsvarmerne jeg ønsket meg fra denne konkurransen (takk for lykkeønskinger!)
- hatt besøk av samboerens barn
- besøkt "svigermor" og hennes samboer på Bøler, der vi spiste pølser til lunsj
- vært i London for første gang på åtte år, og kjent at jeg faktisk har savnet byen
- opplevd byen fra taket på en dobbeldekker
- drukket chai latte på Starbucks
- vandret fra Oxford Street til Kings Cross i kveldingen
- tråket skuffet gjennom The London Dungeon
- fått mine første tatoveringer gjort for hånd, én i England og én i gamlelandet
- spist kjempegod vegansk muffin på Grønland, i lag med Marita
- begynt å planlegge flere tatoveringer, forhåpentligvis i nær fremtid
- feiret 29 år på planeten med kake til frokost, skogstur i strålende sommervær sammen med Zita-baby, middag etter eget ønske og kinotur til Oslo med masse smågodt
- blitt møtt av samboeren etter Pinpoint-jobbing og tilbrakt noen få, men hyggelige timer sammen i byen
- spist eplekake med krem og drukket kaffe på den lokale kroa, med utsikt over Harestuavannet i øsende, pøsende regn
- vært med på storrengjøring på Pinpoint-jobben
- gått turen Kjelsås - Oslo sentrum igjen, denne gangen i fantastisk vær med sooool - og det på årets aller siste sommerdag


mandag 10. september 2012

One day we'll live together and life will be better I have it here yes in my mind

"Se på livet mitt, da.
Jeg er 34 år, jeg har ingenting.
Jeg orker bare ikke å begynne helt på nytt igjen, jeg.

Det kommer til å bli bedre. 
Alt kommer til å ordne seg. 
Det gjø'kke det, vettu."

søndag 9. september 2012

Hvis den som kommer inn på bloggen min enten ved å google mitt fulle navn eller navnet på bloggen, har lyst til å gi meg et pip, be me guest. Jeg er å finne på bunnen idag, og kunne egentlig trenge å vite at noen tenker på meg. Det er nesten det samme hvem og av hvilken grunn. 

Jeg har lyst til å gjøre dumme ting. Jeg vil ha fred.

mandag 3. september 2012

I hope you have the strength to start all over again

Så jævla ubrukelig, ingen vil ha meg, ingen, ikke en jævla sjel. 
Føkk dette, jeg vil bare dø alene. 
Å være alene resten av livet er den eneste måten å ikke bli såret, og til stadighet få det slengt i trynet: IKKE BRA NOK.