Jeg forstår ikke.
Hvor ble årene av?
Vi hadde et hav av tid!
Alle dagene lå ubrukt foran oss.
Min lille engel.
Du reddet meg den dagen, mye mer enn jeg reddet deg.
Ingen kan forstå, nøyaktig hvor høyt jeg elsker deg. (De bare ler)
Men la de le. Jeg bryr meg ikke.
Jeg elsker deg mer enn andre elsker barna sine.
Aldri mer skal du få kjenne gresset under de små føttene dine.
Aldri mer slappe av i skyggen på trappa hjemme.
Aldri mer kjenne sola varme i pelsen.
Du som elsker å være ute på denne tiden.
Nå må du bare være inne, vente på at tiden skal gå.
Jeg kan se det på deg. Du sørger du også.
Har jeg gitt deg det beste livet du kunne få?
Jeg, med all min psykdom.
Har jeg tatt godt nok vare på tiden vi hadde sammen?
Det føles ikke slik nå.
Aldri mer.
Ingen er som deg.
Du er helt spesiell! Min aller første baby.
Det har kommet flere etter deg, og jeg elsker de alle sammen like mye (altfor mye).
Men den første engelen, er og blir den første engelen.
Hvordan skal jeg klare gi slipp?
Jeg vet at dagen nærmer seg.
Hvordan skal jeg klare bære sorgen?
Vet du at jeg elsker deg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar