Tanker rundt mandag, fittepreik del 2

Idag er det lørdag, bare én hel dag og noen timer igjen til jeg legges under kniven. Det har ikke helt gått opp for meg ennå, tror jeg, hva jeg egentlig skal. Jeg fikk mer panikk når jeg fikk brevet om inngrepet, enn det jeg føler nå. Men jeg misliker stri og når dagene tar en litt annen vending enn hva jeg er vant med, så jeg ser virkelig frem til jeg er hjemme igjen mandag ettermiddag/kveld.

Jeg er veldig glad for at jeg endelig, endelig, kan krysse av iallfall ÉN ting på "jeg hater meg selv og kroppen min"-listen, samtidig føler jeg meg litt trist også. Jeg synes det er skikkelig trist at samfunnet jeg dessverre må leve i, og forholde meg til hver eneste dag, hele tiden overbeviser meg om at jeg ikke duger slik jeg er. At jeg må fikse ditten og fikse datten for å kunne leve med meg selv. Det er skikkelig, skikkelig trist at så mange andre mennesker også har det på samme måte.

I min tid fikk jeg diagnosen Dysmorfofobi/tvangstanker (2006. Les mer om det her). En diagnose jeg kan si meg tildels enig i, men langt fra helt. For jeg vet, så altfor inderlig godt, at mine såkalte tvangstanker og syn på eget utseende IKKE er innbilt. Slik som inngrepet jeg skal få utført på mandag. Gynekologen jeg var til konsultasjon hos, mente at jeg var innenfor normalen, men at hun kunne streke under fysiske plager for å få gjennomslag for operasjonen. Takk henne for det. Likevel så vet jeg, at det er langt færre jenter som ser ut slik jeg gjør, enn det er jenter som ikke ser slik ut. Altså er det ikke normalt, og det er forbannet stygt. I den grad det er en kroppsdel som uansett ser spesielt bra ut.

Steget er altså tatt, jeg skal skjæres opp for å føle meg bedre. (Dette er i for seg ikke noe nytt, men denne gangen er det snakk om å skjæres opp på en helt annen måte). Samboeren mener at det ikke kommer til å være til særlig hjelp, at jeg bare kommer til å se etter andre ting jeg kan forbedre. Det kommer til å hjelpe. Det er én ting mindre jeg må hate ved meg selv, hvordan kan det ikke hjelpe? Det er fortsatt én operasjon jeg MÅ ha, men den må jeg til privatklinikk for å få gjennomført. Som betyr enten spare, eller ta opp lån. Etter det er det stopp, økonomien gjør det enkelt for meg der. Det er flere ting jeg skulle ønske jeg kunne forbedre, men disse tingene, disse to tingene (pluss vektreduksjon) er de viktigste. Alt det andre skal jeg nok klare holde ut med, selv om selvhatet kan slå meg i magen og få meg til å miste pusten fullstendig fra tid til annen. Selv om selvhatet, i størst grad basert på eget utseende, får meg til å ønske meg død.

Jeg er overlykkelig for at det finnes hjelp å få. At dette samfunnet tilbyr meg hjelpen jeg trenger for å bli en litt bedre versjon av meg selv. Samtidig er det ikke til å komme bort fra... Hadde det ikke vært for dette samfunnet, hadde jeg sannsynligvis aldri blitt psyk på den måten jeg er. Define irony.

I fare for å bli kalt en pornoblogg.

Illusjonen.

Hjernevasket.

Jeg gråter for alle årene jeg har hatet meg selv.

(Men la det være klart, jeg har ikke selvmedlidenhet).

Og håper at jeg fra mandag av, kan slutte å felle tårer over iallfall denne ene tingen.