Om å hate seg selv

Hvis jeg hater kroppen min så mye som jeg gjør nå, når jeg veier mellom 62 og 65 kg - hvordan faen overlevde jeg når jeg veide over 80??? Og hva er det jeg har mistet på de 20 kiloene, det er iallfall ikke fett, for kroppen min disser som aldri før. JEG. HATER. KROPPEN. MIN. Hvorfor er det ingenting som hjelper, da! Å gå ned i vekt, trene, ingenting fungerer. Hvorfor er jeg forbannet med denne kroppen? Jeg er 1,73 og burde fint kunne veie typ 62 kg. Andre jenter med den høyden og den vekten har fine, flate mager, og slanke lemmer. Jeg vil bare dø. Dø. Dø. DØ.

Om å grue seg

Jeg gruer meg til sommeren.

Den siste tiden har det faktisk gått opp for meg at jeg skulle ønske det var vinter hele året. Da kan man pakke seg inn i store klær og gjemme seg bort. Store mager og blubbete lår, be gone!

Jeg elsker vannet. Jeg elsker å svømme. Men jeg kan ikke. Jeg vil heller dø enn å bli sett levende i badedrakt/bikini. Når man må bade i t-skjorte og shorts gjør det egentlig mest vondt. Jeg kan sikkert rekke å gå ned de kiloene jeg vil innen sommeren. Men selv om jeg satte igang med styrketrening idag, er det rett og slett too little too late. Jeg kommer ALDRI til å rekke bli så stram og fast som jeg ønsker å være til juni (er det ikke ca da sommeren begynner?). Og uansett, hva så. Hva med strekkmerkene, de blir jeg aldri kvitt. Ja, jeg har vært så feit at jeg har strekkmerker. Hurra. Hva med den bleke huden som ikke har sett solskinn på Gud vet hvor mange år, pga selvskading jeg har forsøkt skjule. Pigmentene i huden er vel så føkka at jeg for alltid kommer til å være bleikfeit. Det verste er at jeg har aldri aldri aldri vært opptatt av å være brun, men nå har jeg kjærest. Kjærest som synes det er fint å være "sommerbrun". Og hva med alt det andre som feiler meg, som er for pinlig til å skrive om her.

Jeg blir aldri bra nok. Jeg pakker kofferten og flytter, flytter til Grønland. Eller kanskje Sibir. Tar med meg pusekattene og rømmer fra dette HELVETE.

Hvorfor kan jeg aldri være bra nok.