Jeg kan ikke føle noe lenger.
Gleden er ikke ekte.
Sorgen har jeg vent meg til.
Redselen er tom.
Uroen er merkelig.
Raseriet er borte.
Trøttheten forsvunnet.
Sulten uviktig.
Kjærligheten er glemt.
Smerten er temmet.
Mettheten har fløyet.
Energien finnes ikke.
Kulden spiller ingen rolle.
Motet har jeg aldri hatt.
Håpet har jeg kvittet meg med.
Viljen er meningsløs.
Si meg, er jeg allerede død, eller venter jeg bare?

- fra "Sebrapiken" av Sofia Åkerman

Noen ganger lurer jeg på. Hvor vanskelig kan det være å dø? Er det lettere enn dette livet? Isåfall. Hva venter jeg på? For livet... Det fikser jeg ikke.

Sometimes I even cut myself just to see how much it bleeds

Det er et tema jeg har skrevet lite om i denne bloggen, selv om det har vært, og fortsatt er, en stor del av livet mitt.
Selvskading.
Jeg husker godt når det begynte. Desember 1998. Iløpet av årenes løp har jeg kuttet meg, brent meg med sigaretter, fyrstikker, lighter. Jeg har slått meg selv så hardt jeg kan i ansiktet, dunket hodet i veggen. Jeg har brukt smerte av mange forskjellige grunner. For å roe meg ned når jeg er helt hysterisk. For å se hvor mye jeg kan blø. For å kjenne, føle NOE ANNET. Men mest av alt, fordi jeg fortjener det. Jeg fortjener smerten! Det må jo være en grunn til alt det vonde som skjer meg, ikke sant? Det er en grunn til at jeg mistet pappa når jeg var 6. Til at jeg ble mobbet alle år på grunnskolen. Det er en grunn til at jeg aldri har hatt mange venner, ikke hatt ordentlig kjærest før jeg møtte samboeren. Det er en grunn til at jeg er så stygg, til at alt, absolutt ALT er galt med kroppen min og utseendet mitt. Det er en grunn til hvorfor jeg er mislykket. Og hvis jeg bare påfører meg selv smerte, hvis jeg straffer meg selv... Da slutter kanskje Gud eller universet eller hvem pokker det er som styrer verden, å gjøre meg vondt?

Jeg har skjult selvskadingen i nesten like mange år som jeg har holdt på. Men nå er jeg snart igang med mitt 27. år! Jeg orker ikke gjemme meg mer. Hva jeg gjør med kroppen min og hvorfor, er faktisk mitt eget valg, MIN RETT. Jeg er over 18 år, voksen på papiret. Ingen kan fortelle meg hva jeg skal og ikke skal gjøre. Liker du det ikke, så hold det for deg selv, eller la meg i fred. Jeg har like mye rett som en hvilken som helst annen person til å nyte varme sommerdager, uten å måtte pakke meg bort pga sår og arr. Forteller du en som er for tykk eller for tynn om å gjemme bort kroppen? Vi lever i et fritt land, jeg kler meg slik jeg vil! Uten å måtte bekymre meg for hvordan kroppen er dekket med arr. For det er den, nesten fra topp til tå. Jeg har ikke kuttet/brent meg på føttene eller i ansiktet. Men armene, bena, brystet, magen, skuldrene og ryggen (litt), er full av arr. Jeg har også noen mindre synlige på venstre hånd.

Det har vært perioder i livet der jeg har skadet meg selv daglig, flere ganger om dagen. Men jeg har alltid hatt kontroll! Jeg har aldri sydd. De eneste gangene jeg har fått legehjelp var da jeg var innlagt første gang og jeg påførte meg selv ganske store brannsår. Jeg liker ikke oppmerksomheten, og det har derfor vært et poeng for meg å holde det "pent". Jeg har aldri hatt noe ønske om å vise andre min smerte. Det er, av en eller annen grunn, flaut. Flaut å være trist, liksom. Flaut å lide. Hvorfor?

Pr idag føler jeg ikke lenger samme behov for å skade meg selv. Men jeg tenker hver dag at jeg burde kutte meg mer. Fordi jeg fortjener det. Samtidig, hva har denne formen for smerte gitt meg? Jeg er fremdeles deprimert. Jeg hater fremdeles meg selv. Livet har ikke blitt bedre! Det er først de siste månedene dette har begynt å demre for meg. Takket være fine menneskene. Tankene er der så til de grader, men trangen dempes. TAKK.

Hvorfor skal smerte være udelt negativt dog? For meg er dette et elsk/hat-forhold. Ingunn + Smerte = sant! Selvskadingen er kanskje en uting, selv om jeg der også er litt tvilende. Så lenge man ikke tar det for langt, hvorfor er det galt å uttrykke seg selv slik? Gjennom body modification og suspension har jeg funnet min sanne kjærlighet i livet! Det er her jeg finner livsgnist, livslyst, LIVSMOT. Og ja, det gjør vondt. Men som en kjær venn av meg sa så klokt; Å ha en høy smerteterskel er ikke ensbetydende med at smerte skal oppleves behagelig hver gang. Det handler mye mer om å godta smerten og tillate seg å føle på den, og la den være en del av en større opplevelse.

Jeg føler ofte at smerten er det eneste jeg har å være stolt av. Høy smerteterskel, det er det eneste jeg har. Dette er alt jeg kan.

I 11,5 år har den fysiske smerten fulgt meg. I 11,5 år har arrene fulgt meg. Og det er bare å innse: de vil ALLTID følge meg. De går ikke bort. Om jeg en dag skulle bli bedre, få et godt liv og ikke trenge smerten, så vil arrene alltid minne meg om denne tiden. Det verste er, det plager meg egentlig ikke. Når jeg forteller folk at jeg skammer meg over kroppen min, er det ikke arrene jeg sikter til. Jeg mener heller ikke at jeg er stolt av de, absolutt ikke. Noen ganger synes jeg det er flaut å vise nakne armer og ben. Men bare fordi jeg ikke vet hvordan de som ser det vil komme til å reagere. Noen ganger lurer jeg på hvordan kroppen min ville se ut uten alle arrene. Men når det nå en gang har blitt slik. Så ville jeg ikke vært de foruten. Arrene er en viktig del av MIN historie. Selv om jeg ser tilbake på livet mitt og ser årevis med psykisk lidelse, depresjon, sosial angst, spiseproblemer, ønsker om å dø, så er det likevel MITT liv. Og kanskje det er sant, kanskje kommer alt godt til de som venter. Kanskje blir man sterk av motgang, og kanskje, kanskje kan det ikke regne hele tiden. Isåfall skal jeg se tilbake på disse helvetesårene med takknemlighet, for da vet jeg at jeg vil virkelig sette pris på livet! Når det en gang begynner.

Safety net

Så.

Jeg tror jeg har pønsket det ut.

Hvorfor jeg aldri klarer gå ned i vekt, bare roter med maten hele tiden, frem og tilbake er like langt, osv, osv.

DET ER TRYGT.

Det er trygt å være stygg og feit. Det er alt jeg noensinne har vært, det er alt jeg kan. Det er min unnskyldning for å være mislykket. Jeg kan ingenting. Jeg har ingen plass i denne verden. Jeg er verdiløs. Fordi jeg er S-T-Y-G-G. Jeg fortjener rett og slett all den dritten jeg får. Jeg er ikke verdt mer.

Og hva om jeg klarer snu selvforakten.

Gå ned de ekstra kiloene som jeg HATER, trene meg til en kropp jeg kan godta som min egen, få råd til minst to plastiske operasjoner og ellers pynte på litt her og der.

Hva om jeg en dag klarer se meg selv i speilet uten å bryte fullstendig sammen?

Uten å ville sette en kniv mot strupen.

Hva om?

Da mister jeg plutselig sikkerhetsnettet.

Plutselig har jeg ingen unnskyldning lenger for å være deprimert. For ikke å klare ta en utdannelse, få en jobb. Jeg har ingen unnskyldning lenger for hvorfor ingen i familien bryr seg, hvorfor jeg er NULL verdt for dem. Jeg har ingen unnskyldning for å ikke være verdig kjærlighet. (Jeg vet alt og alle kommer før meg, jeg vet jeg er absolutt nederst på din liste. Og det etterlater et enormt hull i hjertet mitt).

Å være deprimert.

Å hate meg selv.

Det er jobben min. Jeg klarer ikke gi slipp, det går ikke. For å slutte i den jobben... Det vil gjøre meg utrolig skuffet! Det vil mest sannsynlig være den siste dytten over kanten. Det vil ta livet mitt.

Men jeg har allerede tatt det.

Jeg stjeler mitt eget liv, dag etter dag etter dag.

Jeg kaster bort livets gleder og nytelser ved å leve i troen på at meningen med tilværelsen er å være tynnest mulig, penest mulig, være mest mulig jente slik media mener en jente skal være. Det verste er, jeg kan ikke fordra det bildet! Jeg er ikke en typisk feminin jente, og jeg hater at det er slik man må være for å kunne anses som attraktiv og vakker. Fuck that.

Jeg klarer ikke se for meg livet uten selvhatet.

Hvordan i all verden skulle det gå for seg?

Å godta meg for MEG, det ville være det absolutte nederlag. Jeg er bare ikke mer verdt, GODTA DET, og la meg være i fred. Alt jeg tar i blir til dritt, og slik, slik er det ment å være.

Men jeg klarer snart ikke mer.

Det gjør så vondt å leve, at jeg nesten ikke klarer puste.

Jeg holder pusten.

Litt til.