torsdag 9. september 2010

Vannblemme på knoken.

Vondt i tennene!

Lite energi.

Tørst hele tiden!

Hoven i ansiktet. (Eller er jeg bare så feit? Grøss).

Igår kom det litt blod også.

7. dagen på rad idag.

Før det hadde jeg 2 "gode" dager.

Før det?

Hvor mange dårlige?

5?

6?

Husker ikke.

Men hvis jeg ser tilbake.

Må jeg nesten 2 år tilbake i tid, med 2 HELE MÅNEDER uten spiseforstyrrelse.

2 måneder hvor jeg gikk ned i vekt.

57 kg.

Faen som jeg lengter tilbake!

Ennå lenger ned.

Jeg vil ennå lenger ned.

55.

Helst 53.

Jeg orker ikke mer!

Ikke en DAG til.

Jeg sverger, jeg gjør det slutt!

Ender lidelsene mine på flekken.

IKKE EN DAG TIL.

Få meg ut av depresjonshelvete!

Jeg gir faen i hvordan.

Jeg klarer bare ikke mer.

Jeg har så vondt i hodet.

Hele tiden.

Idag våknet jeg med stikkende smerter rundt høyre øre.

Jeg blir redd.

Hva i helvete er det nå?

Er jeg dødssyk i tillegg til å være DØDSPSYK?

Det blir for MYE!

Hører du?

Det er bare så så mye en stakkars jævel kan fikse, takle, håndtere.

Og jeg har villet dø i snart 15 år.













HOLD FAST.


Men jeg vet ikke hvordan lenger.


Eller om jeg i det hele tatt vil.

4 kommentarer:

  1. Du er en sterk sjel, Ingunn. Er kanskje ikke mange som tenker sånn som jeg akkurat nå, men du må være en utrolig sterk person for å klare å gå igjennom dette under en så lang tid. Det føles kanskje som at hver dag er en kamp, men husk at du vinner denne kampen hver kveld, selv om det kanskje er en bittersøt følelse...
    Det føles kanskje som at du skal slippe taket, men husk at om fingrene begynner å gli kommer flere hender strekke seg etter dine å hjelpe deg tilbake igjen!
    Stor kos og masse kjærlighet!!

    SvarSlett
  2. Tusen takk, Silje, for gode ord, støtte, alt <3

    Stor kos og masse kjærlighet tilbake!

    SvarSlett
  3. Hei du! så sterke ord, kjenner meg så godt igjen! Unner deg ikke å ha det slik, unner ingen dette helvete. går du i behandling og har mange som støtter deg så du ikke er helt alene? :) )

    SvarSlett
  4. Hei! Takk for kommentar. Nei, akkurat nå står jeg på egne ben. Jeg var innlagt et par måneder i sommer, men valgte å skrive meg ut selv i august, fordi jeg mistet håpet, troen og motivasjonen. Men en samboer, litt venner og litt familie har jeg. Ønsker deg alt det bese!

    SvarSlett