The key to success

Så det er altså slik det er.

Det er altså SLIK man defineres som menneske.

Det er SLIK man måler et menneskes verdi.

Det er slik man blir likt.

Det er slik man blir elsket.

Det er slik man blir suksessrik.

Med dette ansiktet.

Med denne kroppen.

Med dette i lommene.

Vel.

Isåfall antar jeg at jeg er shit out of luck.

Og hva er poenget med å bli da?

I min grønne ungdom var Kurt Cobain den store helten.

Det er rart å tenke på.

Han var 27 år når han tok livet sitt.

Like gammel som jeg er nå.

Dritt.
Avskum.
INGENTING.
Du er INGENTING.
Du er faen ikke verdt NOENTING.
Jeg lover, nå vil jeg bare dø.
Slippe.
Unnslippe.
Vekk herifra.
Ingen glede.
Ingen sorg.
Bare så inni hælvetes jævla verdiløs.
At du holder ut!
At du orker puste, kjenne hjertet slå, leve et jævla minutt til.
Du gjør meg så kvalm!
Dø dø DØ.
Dø da, for faen.

When I die I'll go to Heaven, because I've spent my life in Hell

Faen.

Jeg gir faen.

Til helvete med meg, til helvete med deg, til helvete med dere alle sammen.

Jeg trenger ikke dere for å føle meg som dritt.

Det klarer jeg faktisk utmerket godt på egenhånd.

Jeg trenger dere ikke.

Dere kan dra åt skogen og bli der, så kan dere sitte der på deres høye hest og tro dere er så jævlig vellykka, så jævlig mye bedre enn meg og alle andre.

Så kan dere hjertesmerte hverandre og sukk så fantastiske dere er.

Jeg skulle likt å se hvordan dere hadde taklet 20 år med psykdom.

Men så utrolig velsignet som dere er, kommer dere nok til å seile gjennom resten av livet også, slik dere har gjort frem til idag.

Tro bare ikke at jeg ikke vet bedre.

Tro ikke at jeg ikke vet om deres ulykker og fiaskoer også.

Hvem er dere til å få meg til å føle meg verdiløs?

Bare fordi jeg nekter å dilte etter dere, nekter desperat å forsøke passe inn i deres A4-formel for lykke og suksess.

Ooo, love me, define me, I need looove. Kast opp.

Hvem trenger sånne som dere?

Over mitt døde lik at jeg noensinne skal komme krypende til dere igjen.