Jeg orker ikke.
Hører du?
JEG ORKER IKKE.
Jeg orker ikke skifte fra pysj til ordentlige klær.
Jeg orker ikke dusje og ordne meg.
Jeg orker ikke prøve spise ordentlig.
Jeg orker ikke gå ut ytterdøra for annet enn å sitte ved husveggen og trekke frisk luft.
Jeg orker ikke rydde.
Jeg orker ikke vanne blomstene.
Jeg orker ikke vaske klær.
Jeg orker ikke støvsuge.
Jeg orker ikke lage middag.
Jeg orker ikke være våken.
Jeg orker ikke være sammen med folk.
Jeg orker ikke bry meg.
ORKERIKKEORKERIKKEORKERIKKEORKERIKKEORKERIKKE
OKEI?
Gi meg en god grunn til hvorfor jeg skal orke.
Jeg er så LEI.
Jeg er lei av alt.
Lei av livet.
Lei av at det aldri blir bra.
Lei av å ha lite penger.
Lei av å være lei.
Lei av å være mislykka.
Lei av å være dritt.
Lei av å se livet suse forbi og det e'kke en jævla ting jeg kan gjøre med det.
Lei av å være FEIT, STYGG og generelt EKKEL.
Lei av å være så fordømt idiot i huet.
Lei av å være ingen.
Lei av at det er mennesker i livet mitt som får meg til å føle meg dritt selv om de faen ikke er bedre selv.
SÅJÆVLIGLEI.
Og så en dag, vettu, så er det OVER og hva var faen meg poenget da? Jeg har ingenting. Bare en masse jævla galle inni meg som aldri tar slutt, også skal jeg holde ut dette i hva da, 50, 60 ÅR TIL? Et helt liv med bare faenskap? Kyssmegirompa.
Også må folk skjønt være enige om at jeg bare sutrer og klager og synes veldig synd på meg selv, men til det gidder jeg egentlig bare å si føkk dere. Prøv å være deprimert og sosial engstelig i over 20 år, og spiseforstyrret i 10, dere også, så skulle jeg like høre dere si noe annet enn det jeg skriver om her. Man blir lei skjønner dere, og det er faktisk ikke BARE å gjøre ditt og gjøre datt også vips så er alt bra. Det er ikke en bryter som kan skrus av og på. Akkurat som at en kreftpasient ikke kan velge selv hvordan dagsformen er under sykdomsløpet. Depresjon er en minst like vanskelig sykdom å ha og leve med, og den kan også ha dødelig utfall. Hvorfor er det så vanskelig å få inn i huet for så mange? Ikke be meg skjerpe meg. Hadde det vært SÅ enkelt så hadde jeg vel faen meg skjerpet meg, da. Og jeg synes for helvete ikke synd på meg selv. Jeg hytter ikke neven mot åpen himmel og "whyyy meee", liksom. Jeg mener ikke at noe av dette ikke er mer enn VELFORTJENT. Men man blir som sagt lei! Det er en betydelig forskjell på å synes synd på seg selv, og det å være lei situasjonen. Jeg er et grusomt menneske, bare spør "familien" min (minus 3), de mener jeg er satans avkom. Enda godt at de er så perfekte. Så jeg er mer enn klar over at alt dette er noe jeg har gjort meg fortjent til. Hvis gode ting skjer med gode mennesker, så skjer vel fæle ting med fæle mennesker. Enkel matematikk det der.
elefant. - Sint. Bitter. Hatefull. Livsredd.
mandag 29. august 2011
lørdag 27. august 2011
Nothing tastes as good as being thin feels
Jeg har slanket meg i 17 år.
Du tror kanskje det er en overdrivelse, tilogmed løgn.
Men jeg kan helt sikkert forsikre deg om at det er helt sant, at jeg i 17 år, hver eneste dag har tenkt tanken: NÅ MÅ JEG SLANKE MEG.
Jeg husker ikke nøyaktig dato, jeg husker ikke engang årstiden.
Men jeg husker klart og tydelig, jeg var 11 år gammel og stod i dusjen da tanken slo meg: JEG ER FEIT, JEG MÅ SLANKE MEG NÅ.
Kanskje har jeg tenkt det før dette også, men det er dette øyeblikket jeg konkret husker.
17 år er veldig lang tid å gå ned i vekt på.
Nå skal det sies at jeg til dels har lykkes i å gå ned i vekt. Som jeg sikkert har skrevet før, så veide jeg på mitt tykktykkeste 86 kg (rundt 2002-ish). Pr idag er det 20+ kg i minus. Skriver 20+, fordi vekten går veldig opp og ned. Jeg legger på meg i periodene med bulimi, fordi i disse periodene bruker jeg kun oppkast som "slankemiddel". Dvs at jeg ikke trener, og enkelte dager innimellom all spisingen og spyingen, så gir jeg beng. Jeg overspiser ikke akkurat, men jeg tenker ikke så mye på hva jeg kjører i meg. Jeg liker ikke å kalle meg bulimiker. Det høres FEIL ut. Jeg kan si bulimisyk i perioder. Men jeg er ikke renspikka bulimiker, nope. Litt sånn halvveis bulimiker, halvveis tvangsspiser (men ikke helt, for hvis jeg overspiser må jeg alltid gjøre opp for det ved å kaste opp). Spiseforstyrret. Jeg har aldri fått noen diagnose på min spiseforstyrrethet. Det har nemlig aldri vært tema ved mine to innleggelser. "Det er ikke der fokus skal være akkurat nå". Neivel. For det er ikke det som gjør meg deprimert mener du? Det er ikke det som gjør at jeg hater meg selv hinsides forståelse? Det er ikke det som gjør at jeg ikke klarer å fungere som "normale" folk, ikke klarer å gjøre alle de tingene som samfunnet forventer av meg? NEIVEL. Du vet det vel DU.
Jeg klarer ikke ta spiseforstyrretheten på alvor. Jeg er ikke S-Å syk. Til sammenligning med andre. Til sammenligning med alle de andre. Jeg kan være enig i at mitt forhold til mat ikke er helt normalt. Ei heller spesielt sunn. Hvorfor skal det være så vanskelig! Det verste med hele dritten er, at når man først har føkka det til med mat én gang må man lide for det resten av livet. Jeg kommer aldri til å få et normalt forhold til mat, det er like sikkert som at jordkloden er rund. Og jeg blir faen så sliten bare av tanken. Dette skal følge meg FOR ALLTID. Jeg kan helt sikkert bli bedre. Jeg kan helt sikkert finne en måte å kontrollere det på. Men jeg kommer alltid, alltid, til å ha det i bakhodet. ALLTID.
Rundt juletider 2008 veide jeg ca 59 kg. Jeez, det er snart 3 år siden. Jeg følte meg fremdeles ikke tynn, på ingen som helst måte. Men jeg kan huske hvor fantastisk det var å se lårene bli tynnere, rompa nesten borte (ikke i mine egne øyne, men jeg fikk det kommentert), og bena stakk ut mer her og der. Jeg var 49 cm rundt lårene. Men, HVA ER NORMALT! Det er det som er så vanskelig. De påstår at kvinner ikke skal være mer enn 80 rundt midjen, da er det fare for div livsstilsykdommer osv. Jeg vil si jeg ligger godt under 80. Men magen står likevel ut som på en med ølvom eller baby i magen. DET ER SÅ STYGT. På mitt tynneste var jeg 66 rundt livet tror jeg, men likevel stor, tykk mage. Marilyn Monroes berømte 90-60-90, hva med de. Jeg vil jo påstå at Marilyn var en normalvektig kvinne, og visstnok brukte hun str 42. Jeg bruker 36/38 (for dere som kjenner meg, ikke le, det er faktisk sant at jeg kommer inn i 36. Underkroppen er nok en 40, big ass, hei!). Marilyn Monroe hadde flat mage! Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner det bare ikke.
Nå har jeg egentlig glemt meningen bak dette innlegget.
Summa sumarum må jo være. Uansett. Mitt største problem er jo ikke at jeg er FEIT. Mitt største problem er at jeg er like stygg som dagen er lang. Det finnes nok av jenter/kvinner med fyldige kropper som KLER det forbannet godt, og som er vakre. Det hjelper IKKE å være feit når man i tillegg er stygg. Og jeg er ikke fin-feit, for det går faktisk an. Jeg er bare ekkel-feit.
Hvis det var mulig å skjære av seg alt fettet hadde jeg goddamn gjort det.
Og tro ikke at jeg ikke har fantasert om å gjøre det.
Sett for meg brødkniven som skjærer bort tykkemagen.
Nei.
What to do.
Jeg føler meg så utrolig dårlig for tiden.
Jeg føler meg så utrolig dust.
Jeg føler meg ennå mer som en taper enn jeg bruker.
Ymse grunner til det, som jeg ikke orker skrive om her.
Setter på denne en gang til:
Og håper det skal gjøre susen, og motivere meg big time.
Over og ut.
tirsdag 23. august 2011
I believe in nothing but the pain
* Når tanken på å spise er så slitsom at du nesten faller om (fordi du vet at hvis du begynner å spise nå, så klarer du ikke slutte før du når det punktet at du må spy).
* Når du er så sliten og lei av å kjøre fingrene ned i halsen hver bidige dag, at det er mest fristende å bare kappe hele hånda av (men du gjør det likevel igjen og igjen og igjen og igjen).
* Når baderomsvekta viser så mye at det eneste alternativet egentlig bare er å blåse av seg huet (likevel tømmer du kjøleskapet og matskapet nok en gang idag).
* Når speilbildet er så grusomt at det får magen til å vrenge seg og du kaster opp av naturlige årsaker (du er nå offisielt så feit at det finnes ikke håp, og alle de andre skavankene dine fremheves etterhvert som fettprosenten øker).
* Når du vet at du må handle på butikken, men du gruer deg for du vet jo hva kassafolkene tenker ("Youghurtnøtter idag IGJEN? Cola også, ja, m-hm, is og kjeks, ikke rart hu er så feit som hu er, vettu. Fysj!").
* Når alle pengene blir borte for å gi næring til psykdommen (du som har så mye å rutte med fra før av, flaut er det også, når man må si at man ikke kan være med på ting fordi man ikke har penger, penger som er brukt opp på mat som du har spist og spydd opp)
* Når hele livet går deg forbi, fordi du enten er for stygg, for feit, eller for deprimert til å i det hele tatt prøve ta tak i det igjen (dessuten er det mye enklere slik, eller hva, mye lettere?)
Føkk det her.
Jeg er for gammel nå.
* Når du er så sliten og lei av å kjøre fingrene ned i halsen hver bidige dag, at det er mest fristende å bare kappe hele hånda av (men du gjør det likevel igjen og igjen og igjen og igjen).
* Når baderomsvekta viser så mye at det eneste alternativet egentlig bare er å blåse av seg huet (likevel tømmer du kjøleskapet og matskapet nok en gang idag).
* Når speilbildet er så grusomt at det får magen til å vrenge seg og du kaster opp av naturlige årsaker (du er nå offisielt så feit at det finnes ikke håp, og alle de andre skavankene dine fremheves etterhvert som fettprosenten øker).
* Når du vet at du må handle på butikken, men du gruer deg for du vet jo hva kassafolkene tenker ("Youghurtnøtter idag IGJEN? Cola også, ja, m-hm, is og kjeks, ikke rart hu er så feit som hu er, vettu. Fysj!").
* Når alle pengene blir borte for å gi næring til psykdommen (du som har så mye å rutte med fra før av, flaut er det også, når man må si at man ikke kan være med på ting fordi man ikke har penger, penger som er brukt opp på mat som du har spist og spydd opp)
* Når hele livet går deg forbi, fordi du enten er for stygg, for feit, eller for deprimert til å i det hele tatt prøve ta tak i det igjen (dessuten er det mye enklere slik, eller hva, mye lettere?)
Jeg er så forbanna lei!
Når skal det bli bedre? - Påordentligbedre? Ikke bare 2skrittfremog5tilbakebedre? Når jeg ligger i grava? Men jeg er ikke klar for å dø heller. Samtidig som dette faen ikke er noe liv. Jeg gir opp, jeg gir offisielt opp. Det får gå som det går, det kan gå til helvete for alt jeg bryr meg. JEG ER SLITEN. Jeg fikser ikke dette mer, hver dag samme dritten, opp i vekt, ned i vekt, opp i vekt, ned i vekt, opp i vekt igjen, trist, trist, trist som FAEN. Jeg føler meg dårlig hele tiden, ikke bare i huet, men fysisk dårlig. Og jeg innbiller meg at det er kreft eller hiv eller en-eller-annen form for dødelig sykdom som har tatt innbo i min kropp. Jeg fortjener det jo. Det hadde virkelig vært toppen av kransekaka, det, ja. Jeg, som bare kaster bort livet slik, kan like godt dø av en hjernesvulst i en alder av 28. Ikke sant? Hvem fortjener det vel mer enn meg? That'll teach me. Tør ikke engang gjøre slutt på sin egen sorry ass. Da får universet gjøre det for meg. JADA. For jeg er sterk nok til å takle DET OGSÅ, en annen dødelig sykdom, midt oppi all den andre elendigheta.Føkk det her.
Jeg er for gammel nå.
"NOW I BELIEVE IN NOTHING, NOT TODAY. I BELIEVE IN NOTHING BUT THE PAIN. AND I CAN'T SEE THIS TURNING OUT RIGHT"
fredag 19. august 2011
Birthday blues
Så var det den tiden av året igjen, da. Plutselig, helt ut av det blå, snikende som svartedauen i Bjørgvin i 1349. Bursdagsfaen.
Jeg har aldri vært glad i bursdag. Iallfall ikke på mange, mange, mange år. Når sluttet det? Når sluttet jeg å glede meg til oppmerksomheten, til kaker og gaver, og hurramegrundt? Ungdomsskolen? Hm, jeg vil tro det var rundt der omkring. Det var jo da all livsglede ble sugd ut av meg uansett, så hvorfor ikke gleden over å feire sin egen eksistens også.
Det er flere grunner til at jeg ikke er glad i bursdag.
For det første er det for meg en påminnelse om at nok et år er gått (DUH), og jeg er fortsatt bare en jævla taper. Og det blir ikke lettere å være taper med årene, niks. For ikke bare er jeg fortsatt taper, jeg er også et helt år fattigere. Altså, jeg har ett år mindre før jeg ligger i grava. Tiden renner ut, jeg mister livet mitt til hele tapertilværelsen. Hvis det gir mening.
For det andre. Man blir ikke penere jo eldre man blir. Alt blir bare styggere, feitere, slappere, mer rynkete, osv. Er det ikke i The World According to Garp (av John Irving, ELSK), at han påstår at kroppen begynner å forfalle allerede ved 4 - 5 års alderen? Noe sånt? Så, det er jo bare perfekt. At man begynner å råtne allerede i barneårene, når hele samfunnet er lagt opp til at meningen med livet er å være den peneste, tynneste, fineste - og er du ikke det er det bare å blåse ut hjernen på seg. Great.
Det verste med alt dette er, så klart, at min oppfatning av det å være vellykket ikke samsvarer med samfunnets generelle mening om temaet.
Jeg leier. Jeg kunne ikke gitt mer faen i at jeg ikke eier mitt eget hus. Vet du hva jeg tenker når jeg ser store hus, bygget for å imponere?: "STAKKARS JÆVLER, tenk på alt det husarbeidet". En dag kunne jeg tenke meg å eie noe, men helst bare en leilighet (ev et lite hus med litt hage pga kattene). Og det er kun fordi det er en viss trygghet rundt det å eie sitt eget, og fordi etterhvert som man blir eldre så virker det mer fornuftig å kaste penger inn i noe som til slutt blir sitt eget.
Jeg er samboer. Jeg har ikke noe spesielt stort ønske om å gifte meg. Ikke alle jenter drømmer om bryllup til 200 millioner kr (kan noen skyte den trønderdama på den reklamen hvor de spør "Hva ville du gjort hvis du vant 200 mill?" . "Æ ville ha arrangert det største og bæste bryllupet". Den dama er sjuuuk).
Jeg har ikke barn. Og slik skal det forbli. Jeg kommer aldrialdri til å få barn. Jeg liker dem ikke, enkelt og greit. Jeg blir sliten av barn. Jeg aner ikke hvordan jeg skal snakke til dem, for jeg orker ikke sånn "dulledullegooogooo"-prat. Jeg synes barn flest blir bare mer og mer motbydelige etterhvert som samfunnet blir det samme. Dessuten er verden overbefolket som den er. Jeg skal heller ikke ødelegge kroppen min ytterligere ved å bli gravid og føde.
Jeg har ikke utdannelse. Det er faktisk litt sårt, men ikke fordi jeg tror det gjør meg til et mer suksessrikt menneske. Men fordi jeg, hvis man ser bort fra all psykdom, mobbing osv, har vært glad i å gå på skole. Kunnskap er makt.
Jeg har ikke jobb. Ikke sånn helt på ordentlig. Men jeg jobber litt. Og det er de fineste menneskene jeg jobber for, og det betyr mest av alt!
Jeg har ikke lappen. Det er faktisk ikke meningen med livet å ha førerkort. Det er selvsagt kjekt i tilfeller. Men det er for det første dyrt, for det andre lite miljøvennlig. Jeg gjør noe bra for jordkloden ved ikke å kjøre bil.
OSV, OSV.
Jeg ser ikke ut slik man er ment å se ut. Men jeg har alltid ment at det er de som faller litt utenfor oppskriften på skjønnhet som er de vakreste. Det er det som gjør deg til deg, som gjør deg pen. Det er alle arrene, smilerynkene, de skjeve tennene, den runde magen som gjør deg nydelig. Det gjelder alle, bare ikke meg. Jeg vil ikke se ut som Angelina Jolie eller Keira Knightly eller hvem det nå enn er som er heit for tiden, jeg vil ikke være perfekt. Likevel er det H&M-modellene som gjør at jeg ønsker meg selv død. Skjønn det den som vil.
Også tenker du kanskje; "Heeerreguuud, hu er lite blåst, det er jo ikke sånn det er". Men, I beg to differ. I vår del av verden, i det samfunnet vi lever i, er dette noen av tingene som gir et menneske status.
Jeg blåser vel i alle de tingene. Jeg vil bare være glad! Jeg vil holde på med de tingene som gir meg en følelse av at livet er verdt å leve, jeg vil holde på med de tingene som gjør at jeg elsker livet. Hvis jeg kan få til det, i tillegg til kanskje å bli venn med min egen kropp ++, DA vil jeg anse mitt liv som et vellykket ett. Det er det som betyr noe. Å være lykkelig i sitt eget liv, i sin egen situasjon. Og kanskje hjelpe andre til å nå det samme målet (les; være verdifull for minst ett annet menneske).
Så. Bursdag. 28 år. Herregud, hvor ble tiden av! Alle årene er skyldt bort i et hav av psykdom. Men det har ikke bare vært jævlig. Da hadde jeg ikke vært her nå. Jeg har sett glimt av hvor jævlig vakker verden kan være. Jeg har kjent på kroppen hvor fantastisk det kan være å leve. Og derfor gir jeg ikke opp, ikke riktig ennå. Det er noen mennesker opp gjennom livet mitt som har gjort det verdt det, noen gjør det fremdeles. Dere burde vite hvem dere er.
Og til alle dere andre, alle dere som har mitt liv på samvittigheten (her er det så jævlig fristende å nevne navn). Til alle dere som har sørget for at depresjon, selvskading, spiseforstyrrelse og selvmordstanker (ett forsøk) har vært en del av min hverdag så lenge jeg snart kan huske: Jeg ønsker dere oppriktig et forjævlig liv og en evighet i et flammehav. Virkelig. Jeg er ikke bedre enn det. Samtidig kan jeg også bare takke, for jeg vet at hadde det ikke vært for dere, hadde jeg ikke vært den jeg er idag. Som er et så mye bedre menneske enn dere noensinne kan drømme om å bli.
Jeg har aldri vært glad i bursdag. Iallfall ikke på mange, mange, mange år. Når sluttet det? Når sluttet jeg å glede meg til oppmerksomheten, til kaker og gaver, og hurramegrundt? Ungdomsskolen? Hm, jeg vil tro det var rundt der omkring. Det var jo da all livsglede ble sugd ut av meg uansett, så hvorfor ikke gleden over å feire sin egen eksistens også.
Det er flere grunner til at jeg ikke er glad i bursdag.
For det første er det for meg en påminnelse om at nok et år er gått (DUH), og jeg er fortsatt bare en jævla taper. Og det blir ikke lettere å være taper med årene, niks. For ikke bare er jeg fortsatt taper, jeg er også et helt år fattigere. Altså, jeg har ett år mindre før jeg ligger i grava. Tiden renner ut, jeg mister livet mitt til hele tapertilværelsen. Hvis det gir mening.
For det andre. Man blir ikke penere jo eldre man blir. Alt blir bare styggere, feitere, slappere, mer rynkete, osv. Er det ikke i The World According to Garp (av John Irving, ELSK), at han påstår at kroppen begynner å forfalle allerede ved 4 - 5 års alderen? Noe sånt? Så, det er jo bare perfekt. At man begynner å råtne allerede i barneårene, når hele samfunnet er lagt opp til at meningen med livet er å være den peneste, tynneste, fineste - og er du ikke det er det bare å blåse ut hjernen på seg. Great.
Det verste med alt dette er, så klart, at min oppfatning av det å være vellykket ikke samsvarer med samfunnets generelle mening om temaet.
Jeg leier. Jeg kunne ikke gitt mer faen i at jeg ikke eier mitt eget hus. Vet du hva jeg tenker når jeg ser store hus, bygget for å imponere?: "STAKKARS JÆVLER, tenk på alt det husarbeidet". En dag kunne jeg tenke meg å eie noe, men helst bare en leilighet (ev et lite hus med litt hage pga kattene). Og det er kun fordi det er en viss trygghet rundt det å eie sitt eget, og fordi etterhvert som man blir eldre så virker det mer fornuftig å kaste penger inn i noe som til slutt blir sitt eget.
Jeg er samboer. Jeg har ikke noe spesielt stort ønske om å gifte meg. Ikke alle jenter drømmer om bryllup til 200 millioner kr (kan noen skyte den trønderdama på den reklamen hvor de spør "Hva ville du gjort hvis du vant 200 mill?" . "Æ ville ha arrangert det største og bæste bryllupet". Den dama er sjuuuk).
Jeg har ikke barn. Og slik skal det forbli. Jeg kommer aldrialdri til å få barn. Jeg liker dem ikke, enkelt og greit. Jeg blir sliten av barn. Jeg aner ikke hvordan jeg skal snakke til dem, for jeg orker ikke sånn "dulledullegooogooo"-prat. Jeg synes barn flest blir bare mer og mer motbydelige etterhvert som samfunnet blir det samme. Dessuten er verden overbefolket som den er. Jeg skal heller ikke ødelegge kroppen min ytterligere ved å bli gravid og føde.
Jeg har ikke utdannelse. Det er faktisk litt sårt, men ikke fordi jeg tror det gjør meg til et mer suksessrikt menneske. Men fordi jeg, hvis man ser bort fra all psykdom, mobbing osv, har vært glad i å gå på skole. Kunnskap er makt.
Jeg har ikke jobb. Ikke sånn helt på ordentlig. Men jeg jobber litt. Og det er de fineste menneskene jeg jobber for, og det betyr mest av alt!
Jeg har ikke lappen. Det er faktisk ikke meningen med livet å ha førerkort. Det er selvsagt kjekt i tilfeller. Men det er for det første dyrt, for det andre lite miljøvennlig. Jeg gjør noe bra for jordkloden ved ikke å kjøre bil.
OSV, OSV.
Jeg ser ikke ut slik man er ment å se ut. Men jeg har alltid ment at det er de som faller litt utenfor oppskriften på skjønnhet som er de vakreste. Det er det som gjør deg til deg, som gjør deg pen. Det er alle arrene, smilerynkene, de skjeve tennene, den runde magen som gjør deg nydelig. Det gjelder alle, bare ikke meg. Jeg vil ikke se ut som Angelina Jolie eller Keira Knightly eller hvem det nå enn er som er heit for tiden, jeg vil ikke være perfekt. Likevel er det H&M-modellene som gjør at jeg ønsker meg selv død. Skjønn det den som vil.
Også tenker du kanskje; "Heeerreguuud, hu er lite blåst, det er jo ikke sånn det er". Men, I beg to differ. I vår del av verden, i det samfunnet vi lever i, er dette noen av tingene som gir et menneske status.
Jeg blåser vel i alle de tingene. Jeg vil bare være glad! Jeg vil holde på med de tingene som gir meg en følelse av at livet er verdt å leve, jeg vil holde på med de tingene som gjør at jeg elsker livet. Hvis jeg kan få til det, i tillegg til kanskje å bli venn med min egen kropp ++, DA vil jeg anse mitt liv som et vellykket ett. Det er det som betyr noe. Å være lykkelig i sitt eget liv, i sin egen situasjon. Og kanskje hjelpe andre til å nå det samme målet (les; være verdifull for minst ett annet menneske).
Så. Bursdag. 28 år. Herregud, hvor ble tiden av! Alle årene er skyldt bort i et hav av psykdom. Men det har ikke bare vært jævlig. Da hadde jeg ikke vært her nå. Jeg har sett glimt av hvor jævlig vakker verden kan være. Jeg har kjent på kroppen hvor fantastisk det kan være å leve. Og derfor gir jeg ikke opp, ikke riktig ennå. Det er noen mennesker opp gjennom livet mitt som har gjort det verdt det, noen gjør det fremdeles. Dere burde vite hvem dere er.
Og til alle dere andre, alle dere som har mitt liv på samvittigheten (her er det så jævlig fristende å nevne navn). Til alle dere som har sørget for at depresjon, selvskading, spiseforstyrrelse og selvmordstanker (ett forsøk) har vært en del av min hverdag så lenge jeg snart kan huske: Jeg ønsker dere oppriktig et forjævlig liv og en evighet i et flammehav. Virkelig. Jeg er ikke bedre enn det. Samtidig kan jeg også bare takke, for jeg vet at hadde det ikke vært for dere, hadde jeg ikke vært den jeg er idag. Som er et så mye bedre menneske enn dere noensinne kan drømme om å bli.
"In three words I can sum up everything I've learned about life: it goes on".
- Robert Frost
onsdag 17. august 2011
I died for beauty
"I died for beauty but was scarce,
adjusted in the tomb.
When one who died for truth was lain,
in an adjoining room.
adjusted in the tomb.
When one who died for truth was lain,
in an adjoining room.
He questioned softly why I failed?
"For beauty," I replied.
"And I for truth, the two are one;
We brethren are," he said.
"For beauty," I replied.
"And I for truth, the two are one;
We brethren are," he said.
And so, as kinsmen met a night,
we talked between the rooms.
Until the moss had reached our lips,
and covered up our names.
we talked between the rooms.
Until the moss had reached our lips,
and covered up our names.
- Emily Dickinson
Er det OK.
Helt greit, liksom.
At man faktisk heller vil dø, enn la oss si, bli sett naken.
Er det noe man kan leve med.
Sin egen kropp som sin verste fiende.
Sin egen kropp som fengsel.
Jeg er helt rolig nå.
Jeg gråter ikke for faen.
Men spisingen går dritt.
Det gikk jo SÅ bra en stund.
Alltid bare en stund.
Alltid bare en dag til.
Alltid bare, "imorgen må jeg skjerpe meg".
Jeg stod opp samtidig med samboeren idag, slik jeg alltid gjør.
5,5 time senere er jeg forts våken (jeg bruker legge meg igjen hvis jeg ikke har andre planer. TRENGER ikke starte dagen 05.45 hvis jeg uansett bare skal pusle hjemme)
Igår hadde jeg allerede overspist/kastet opp på denne tiden.
Idag har jeg bare drukket masse Biola og spist frukt.
Jeg orker ikke kaste opp mer!
Jeg er engstelig for tennene også.
Og etter ferieturen med søsteren må jeg bestille time til legesjekk.
Jeg TROR ikke at jeg har fått noen bivirkninger av denne sykdommen (herregud, jeg er jo ikke så bulimisyk), men, better safe than sorry.
Fra 23.mai t.o.m 16.august:
Fra 23.mai t.o.m 16.august:
6 gode
2 dårlige
5 gode
10 dårlige
2 gode
4 dårlige
5 gode
4 dårlige
2 gode
2 dårlige
2 gode
1 dårlig
4 gode
3 dårlige
3 halvveis*
1 dårlig
11 gode
1 halvveis
5 dårlige
2 halvveis
11 dårlige
Lurer selvsagt litt på hva vitsen med å holde oversikt er, når det går så jævla opp og ned. Ja, ja. Tidsfordriv om ikke annet. Verden vil bedras og alt det der.
* Halvveis = dag uten oppkast, men heller ingen trening eller bevissthet rundt hva jeg trøkker i meg
tirsdag 2. august 2011
Juli
"Be who you are and say what you feel, because those who mind don't matter and those who matter don't mind".
- Dr. Seuss
Jeg er litt tom for ord om dagen. Ikke fordi det ikke skjer ting, ikke fordi jeg ikke føler, er, har og alt det der. Jeg har bare ikke hatt hverken lyst eller ork til å blogge. Men jeg vil gjerne holde ved månedsoppdateringene iallfall ut året, så her, en kort oppdatering av juli:
Ellers: Blekk! Endelig ferdig med både blomstene og snømannen (for nå, haha). Utepils og middag på Teddy's i Oslo sammen med kjæresten, på en av årets få virkelig nydelige sommerdager. Feiring av kjærestens bursdag, skikkelig koselig kveld med middagsbesøk av barna hans. Kanotur på Harestuvannet, og påfølgende middag sammen med kjæresten. Og det alleraller største høydepunktet: OSLO SUSCON! <3 Det ble den mest fantastiske helgen på veldig lenge, og jeg gleder meg allerede til neste år. Jeg lever for dette.
NEGATIVT: Det har vært en del vondt hjemme, jeg har hatt et mindre sammenbrudd og ellers litt annet å stri med. Orker ikke utdype, (det er det heller ingen grunn til).
MÅNEDENS FAVORITTER:
TV: Har jeg sett tv i det hele tatt i juli? Det må jeg jo, men jeg aner ikke hva.
FILM: Hanna. Mye bedre enn jeg hadde trodd! Blir en del av dvd-samlingen etterhvert, utvilsomt.
LESESTOFF: Har ikke lest i nærheten så mye som jeg har hatt lyst til, men litt blaing i den siste Harry Potter har det blitt.
SANG: DENNE. <3
Til sist.
Jeg skal på søsterferie til Santorini (Hellas) i september. Gleder meg!
Og jeg har egentlig lyst til å skrive noe om terroren i Oslo og på Utøya, men også der føler jeg meg litt tom for ord. Jeg sier likevel dette. Det spiller ingen rolle hvilke motiver man har, det spiller ingen rolle at man brenner for en sak, ønsker samfunnsendringer osv. Å drepe BARN og UNGDOM er så feigt at jeg finner faen ikke ord for det. La aldri dette mennesket få bevege seg fritt blandt resten av verden noensinne igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)