September

"I hela mitt liv har jag längtat.

Långt, längre bort härifrån. 

Nu står du först på min lista, över folk som förtjänar ett öde värre än döden. 

/
I hela mitt liv har jag längtat.

Långt, längre bort härifrån. 

Nu är du struken från listan. 

Jag har lärt mig av dig.

 Alla öden är värre än döden".

- Kent


Jeg begynner å angre meg på disse månedsoppdateringene... MEN, bare noen få igjen, så gir vi beng i det til neste år. Jeg har egentlig ingenting å si om september, for alt - ALT - er capital D, capital R-itt. Føkk it. Det skjedde nøyaktig 2 positive ting.


1:

Først ville jeg ikke reise i det hele tatt. Så ville jeg ikke reise hjem. Jeje.

2.

Fine konserten. Som jeg heller ikke hadde lyst til å gå på. Men den kostet 600 kr. Og jeg angrer så klart ikke på at jeg valgte å dra.

MÅNEDENS FAVORITTER:

TV: Ø. Jeg vet ikke. Jeg har da glodd på kopekassa, men... Husker ikke hva. Det har vært Shark Month på AnimalPlanet, da. Me likes them tooths.

FILM: Jeg har prøvd å se It's a Wonderful Life hele måneden, men ikke kommet lenger enn en halvtime uti. Kino har jeg ikke vært på siden oppskjært brød. Tror jeg? Husker ikke.

LESESTOFF: Jeg har lest ut en hel bok! På bare én uke! (Det er en big deal for meg for tiden). "Jeg Kan Se i Mørket" av Karin Fossum. Et slumpetreff at den i det hele tatt havnet i hendene mine, bokklubben jeg er medlem i mente jeg hadde bestilt den. Det hadde jeg IKKE. Men, hva hjelper det, når jeg er på ferie og de 14 dagene med angrefrist utgår. Samme det, hell i uhell - for en gangs skyld! Veldig bra bok, av typen man ikke har lyst til å legge fra seg.

SANG: Det må bli Josh' sin versjon av Straight to You.

The end, 

takk for seg, 

over og ut. 

Orker ikke si mer om denne bedritne måneden.

Heaven has denied us it's kingdom, the saints are drunk and howling at the moon

Jeg gav det et ærlig forsøk. Gjorde jeg ikke det, kanskje? Jeg prøvde virkelig. Så godt JEG kunne. Når er det OK å kaste inn håndkleet? Når er det greit å kapitulere, greit å svelge sin blåsyre og blåse ut hjernen?

Jeg har vært på denne jorda i 28 år, 1 måned og ca 8 dager. Noe sånt. Men hvem teller, right. I ca 21 av disse årene har jeg vært utilpass, jeg har grått mer enn jeg har ledd, jeg har blødd av egen fri vilje og jeg har hundrevis av arr over hele kroppen. Jeg har ønsket meg død og jeg har gitt det ett patetisk forsøk å faktisk dø. Livet skal da ikke handle så mye om død? Jeg mener, den tid kommer tidsnok, gjør den ikke? Life is for the living. Vel. Jeg lever ikke. På det beste eksisterer jeg.

Jeg prøvde. I perioder trodde jeg virkelig på noe bedre, jeg trodde virkelig på at det lå en fremtid foran meg - min til å eie, leve og elske. Så feil man kan ta, hva? I andre perioder så livet mer svart og trist ut, jeg mistet håpet og motet og lysten til å leve. Men, på en eller annen måte klarte jeg å karre meg opp, jeg klarte å finne tilbake til denne gnisten (livslyst?) i hjertet. Og jeg begynte på nytt. Igjen og igjen og igjen. Herregud så mange ganger jeg har begynt på nytt.

Men nå. Nå er det vel på tide å innse sannheten. At jeg bare er dritt, for evig og alltid. At jeg ikke har en plass i denne verden, at jeg ikke tilhører noe sted, at jeg ikke kan noenting, at jeg ikke får til en damn shit. Og det er ikke sånn at jeg ikke har fått muligheter. Jeg har fått plenty av sjanser av de aller fineste finefine i hele verden. Men ikke engang der får jeg det til. Hva feiler det meg? Det er jo her jeg ønsker å høre til, det er jo dette jeg ønsker skal være livet mitt, dette er det eneste som gir meg glede og livslyst, det eneste jeg føler noe som helst lidenskap for. Jeg ser andre rundt meg, som også har slitt/sliter. Folk som betyr mye for meg og som jeg er glad i; de blomstrer opp og får det til, de gjør det. Og jeg klarer ikke la være å tenke, hvorfor er det ikke slik for meg også? Hvorfor sitter jeg så inni helvetes fast i gjørma, etter 21 år kommer jeg faen forts ikke løs.

Det kan ikke være meningen at man skal hate livet sitt så mye. Det kan ikke være meningen at man skal hate SEG SELV så mye. Det kan ikke være meningen at man skal tilbringe store deler av livet med å ønske og tenke og planlegge seg død.

Denne gangen klarer jeg det ikke. Denne gangen klarer jeg ikke å klatre oppover igjen. De siste månedene har det bare gått nedover, nedover, bunnen, under bunnen. Intet håp. Intet mot. Ingen lyst. Ingen gnist. Alt surrer bare bort i overspising og spying, blod og tårer.

Likevel føler jeg meg overraskende rolig. Jeg er overraskende rolig med tanke på at jeg er en person som nettopp har godtatt at hele min verden går til helvete. Overraskende rolig med tanke på at jeg nettopp har godtatt at jeg er fullstendig verdiløs. Og takk forresten til min herlige eksfamilie som har det gjort så klart og tydelig for meg. Jeg godtar det. Jeg aksepterer at livet mitt bare har vært en lang og vond vei mot flammehavet. Jeg aksepterer at livet mitt aldri noensinne hadde en mening, og at jeg kan telle på én hånd de få gode tingene jeg presterte iløpet av disse 28 årene.

Det får gå som det går.

Jeg orker ikke/klarer ikke bry meg lenger.

I don't want to die without any scars

I bought salvation from a man on the street

...he said: 

"Go down to the beach and let the waves wash your feet".

DEATH ROW

"Love conquers all." 

"Every cloud has a silver lining." 

"Faith can move mountains." 

"Love will always find a way." 

"Everything happens for a reason." 

"Where there is life, there is hope." 

- Oh well, they gotta tell you somethin'.

- fra filmen MONSTER

Aileen Wuornos, USAs første kvinnelige seriemorder.

Jeg har bestemt meg for å gi opp. Helt på ordentlig denne gangen. NO MORE FUCKING STRUGGLE. Det får gå som det går, til helvete mest sannsynlig. Det er ingen plass for meg i denne verden. Ingen plass i det hele tatt.

EAT, 

DRINK,

 AND BE MERRY, 

FOR TOMORROW YOU MAY BE DEAD.

- fra filmen HEAVENLY CREATURES

August

(Denne måneden klarte jeg ikke velge bare ett sitat. De oppsummerer august veldig bra begge to).

"Det kommer til å bli bedre. Alt kommer til å ordne seg. - Det gjø'kke det, vettu".

- Fra filmen 'Oslo, 31. august'

"I hate myself and I want to die".

- Kurt Donald Cobain

Hvor faen ble august av? Var det ikke bare IGÅR jeg satt og skrev månedsoppsummeringen for juli? Jeg skjønner ingenting. 31 dager som blåst bort, knipset vekk, gone, baby, gone. Samme kan det egentlig være også, for august har gått med til å spise, spy, hate seg selv om mulig ennå mer, og deppe, deppe, gråte, være lei seg, bekymringer, bekymringer og atter bekymringer, blablabla. SAME OLD STORY. Det begynte igrunnen helt greit, gjorde det ikke det? Jeg hadde høye forhåpninger til denne måneden, august er tilogmed en av mine favoritter. Og det har absolutt ingenting å gjøre med at jeg har bursdag i august, bla deg tilbake noen innlegg så finner du raskt ut at det ikke ligger slik an. August er sensommermåneden, og en tidlig begynnelse på høst. Jeg elsker høst. Høsten er en fantastisk tid for en som meg, som finner det melankolske og triste i så godt som absolutt alt. <3

Uansett. Etter noen dager med OK og fatt mot, ble jeg veldigveldig influensasyk. Jeg tror det begynte der. Jeg ble hypokonder BIG TIME, og tenkte meg de verste sykdommer. Også gikk det til helsike med spisingen, for "nå har jeg jo god tid til å slurve litt". "Såså lenge til neste gang jeg må være tynn" (sist var det SusCon). WTF. Hva feiler det meg. Jeg må jo alltid være tynn! Så går det som det går, jeg har spist og spydd nesten daglig hele august, og her sitter jeg og skal på ferie til Hellas på søndag. Som ville være min neste "til da må jeg være tynn". Det blir nok fint, feit og jævlig i gud vet hvor mange varmegrader. I HATE MYFUCKINGSELF. 

Jah. Hva så. Så skjedde et lite uhell, jeg forsov oss i heimen (altså, jeg var skyld i at samboeren kom for sent på jobb). Og etter det... Etter det har jeg faktisk ikke riktig klart å reise meg. Jeg har ikke hatt lyst til noen ting som helst. Alt har raknet for meg. Jeg har ikke hatt ork. Jeg har nesten ikke hatt lyst til å ha lyst, om det gir mening. Jeg har sovet bort dagene, slukt de hele, spydd de opp sammen med maten og spylt de ned i do. FØKK DETTE HER.

Jeg fikser faen ingenting. Jeg kan ingenting, klarer ingenting. Jeg ER ingenting. Om jeg blir borte nå, hvem faen bryr seg? Jeg hører ikke til. Det er slik det føles akkurat nå. Jeg er bare en forbannet taper, så jævlig tjukk i huet. DUM SOM FAEN.

POSITIVT: ? Jo, jeg klarte stille opp til psykologtimen den 5. Jeg og samboeren var ute og spiste, og gikk på kino. Jeg tror jeg klarte å komme meg på jobb på Pinpoint 3 av 4 ganger. WOW, du klarte å gå på jobb! Det samme som resten av samfunnet gjør hver eneste dag. CONGRATS, gi den kjerringa en St. Olavsorden eller noe. Tror igrunnen det er IT.

NEGATIVT: ALTFORFAEN. Jeg beviser for meg selv, gang på gang, jeg er bare dritt. Herregud, gi noen som er verdt dette livet min plass.

MÅNEDENS FAVORITTER:

TV: Vettafaen. Jo, btw, tror jeg så ferdig Six Feet Under sesong 3 på DVD? Var ikke det i august?

FILM: Den eneste filmen jeg fikk sett på kino denne måneden var SUPER8, jeg synes dessverre ikke den var super sånn sett. Men jeg har ikke noe annet å skrive her.

LESESTOFF: LOL. Jeg er for tjukk i huet for sånt.

SANG: Denne. Ikke det jeg vanligvis hører på, det skal sies, men jeg kom over den på Svisj en sen lørdagskveld. Den er da ganske catchy. Og litt trist. Jeg liker trist. Eller, glem det. Jeg hørte mye på denne også. Den er enda finere.

Prøver jeg være samfunnsengasjert og s-m-a-r-t til sist i disse månedsoppdateringene? Vel, det glemmer jeg denne måneden. Jeg kunne sikkert sagt masse om valget den 12.09, om det å stemme Ap i ren sympati osv osv, men jeg orker ikke. Verden er full av så sinnsykt mange idioter og hyklere, jeg orker ikke bry meg. Ikke nå. Og hvem er jeg til å kalle folk idioter, uansett.

Jeg avslutter heller med et sitat til, fra filmen About Schmidt, med den alltid fabelaktige Jack Nicholson:

"I know we're all pretty small in the big scheme of things and I suppose the most you can hope for is to make some kind of difference. But, what kind of difference have I made? What in the world is better because of me?"

(Ikke en jævla damn fucking shit).