Reinsvoll

Hit skal jeg idag:












Reinsvoll. Usj, kan ikke si jeg gleder meg. Har vel ikke satt mine føtter her på nærmere to år. Skal heldigvis ikke "bo" her denne gangen, da. Jeg er redd jeg har for høye forventninger. I 20 år er det ingen som har kunnet hjelpe meg, hvorfor skulle det bli annerledes denne gangen. Jeg har liksom ikke særlig høye tanker om psykiatrien. Piller og samtaler, det er det de kan tilby. Hurra. Og hvis man er ekstra heldig vurderer de kanskje ECT, men jeg har heldigvis sluppet unna det. Jeg er redd jeg er nødt for å innse at dette er livet mitt, jeg må bare lære meg å leve med psykdommene så godt jeg kan. Noen ganger er det faen meg ikke bra nok. Jeg må være et grusomt menneske, som har fortjent alt dette her. Hva er det Elling sier, om menneskene; later de bare som om de har funnet seg tilrette i tilværelsen? Et eller annet sånt. Skjønner hva han mener... Off, må vel snart gjøre meg klar til å dra. Må ta toget, bare for å gjøre det ekstra stas... I 20 minus. Og jeg tror jeg blir nødt å dra alene. Jeg GRUER meg. Er ikke så flink på å klare slike ting selv. Jeg bare håper, håper, håper, at jeg iallfall kan få litt hjelp med spiseproblemene. Få et normalt forhold til mat igjen (dvs, igjen blir feil, vet ikke om jeg noensinne har hatt et normalt forhold til mat). Jeg blir så utrolig lei meg og deprimert av aldri klare gå ned de siste kiloene, og av aldri finne motivasjon til å trene. "Hva er poenget, jeg kommer aldri til å få en slank, fin, stram kropp. Uansett hva jeg gjør er jeg dømt til å leve inni dette fleskeberget". Æsj. Nå begynner jeg å grine også.

"Gi meg styrke til å akseptere de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de tingene jeg kan, og forstand til å se forskjellen".