elefant

Hm. Har ikke brukt bloggen like flittig som jeg først tenkte. Jeg får massevis av tanker når jeg legger meg om kvelden, og tenker, jah, skriv ned dette! Men så om morgenen, nada. Jaja, det er vel ingen regel for hvor ofte man skal skrive.

Dagen idag ble litt annerledes enn først tenkt, planla å fortsette med "prosjekt: forbedre vår lille leilighet og i samme sleng vaske den litt", som jeg påbegynte igår, men når vi stod opp idag kl 6 hadde samboeren min uutholdelig tannverk. Vi måtte bare komme oss avgårde til tannlegen. Dvs, jeg måtte ingenting, men det ble til at jeg ordnet alt. Løp ned til Kiwi til de åpnet kl 7 for å kjøpe kontantkort (ingen av oss hadde nok penger til å ringe, pluss vi er begge blakke etter jula, har bare noen kontanter frem til 25.), hjem igjen og vente på at kl ble 8 så vi (jeg) kunne begynne ringe rundt og prøve finne en tannlege som kunne ta han imot. På 4. forsøk fikk jeg ordnet time på Gran kl 1010, og da var vi igang med å forsøke låne bilen til leietakeren vår. Måtte ringe han, som var på jobb, fikk ja fra han, men måtte vente med å stikke opp til samboeren hans for å hente bilnøkkelen til kl 0930 (fordi de har baby og hun er utslitt, blabla). Gikk opp kvart over 9, ingen som åpnet. Ringte leietakeren igjen, så opp å ringe på døra på nytt, fremdeles ingen respons. Endte med å måtte ringe taxi. Da fikk jo selvsagt leietakeren tak i kjerringa si, og vi fikk låne bil - og da måtte jeg ringe og avbestille drosjen. Puh, frem og tilbake er like langt. Poenget mitt med denne lange og ufattelig lite interessante historien, er, at jeg er litt stolt av meg selv. Jeg som haaater å måtte ringe og ordne opp. Da blir jeg egentlig kjempeurolig inni meg, og jeg får mest lyst til å bare gråte. Men idag, så klarte jeg det. Jeg klarte det for deg. Hvorfor kan ikke du vise meg at du er glad i meg ved å stille opp slik for meg du også? Det er ingenting å være stolt av, jeg vet det, men for en som knapt nok klarte ringe sin egen mor for bare et par år tilbake er dette som en liten seier å regne. Jeg kjente fremdeles litt på uroen idag også, men det var ikke et alternativ å ikke gjøre det. Det er ingenting jeg ikke ville gjort for deg, selv ting som er veldig vanskelig for meg! Fordi det er det det handler om, gjøre ting som man egentlig ikke mestrer for den man er glad i, gjøre ting man egentlig helst vil slippe - fordi det betyr noe for deg at jeg hjelper deg.

Så ble dagen dum. Når vi kom hjem igjen, fulgte jeg samboeren ned til stasjonen, han reiste rett på jobb i Oslo. Og nå har jeg tullet med mat igjen. Har hatt 2 gode dager, men så, tilbake til null. Jeg er så lei! Jeg orker ikke leve slik. Hver eneste dag handler om mat, mat, mat, kropp og vekt. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ! Skulle ønske jeg bare kunne gi faen, bare dytte i meg alt jeg har lyst på og bli feit med stil. Men det går heller ikke, for jeg NEKTER å godta at det er slik jeg ser ut. Jeg vil heller dø enn å leve med denne kroppen, den gjør meg kvalm. Jeg orker nesten ikke dusje, for det betyr at jeg må kle av meg og være naken. Likevel bruker jeg uendelig mye tid foran speilet, studerer alt jeg hater ved meg selv (og det er så godt som alt), ser for meg hvordan jeg kunne sett ut om jeg bare klarer gå ned 5 kg. 10 kg. Alt ettersom. Drar inn magen og klyper i sideflesket. Æsj. Her om dagen satt jeg og grein på badet mens jeg tenkte, faen heller, bare la meg spise de sjokolade cookiene i skapet så skal jeg ta livet av meg, da slipper jeg ha dårlig samvittighet over å være så fordømt feit.

Hjelp.