For et par uker siden, etter å ha besøkt min mor, skulle jeg ta toget hjem fra Lunner. Taxi mellom Lunner og Roa. Shocking. Så mye kluss det har vært med NSB i hele vinter, tenkte jeg ikke så mye over det. Gikk bare ut fra at det var de samme unnskyldningene som alltid. Noen dager senere fikk jeg vite at grunnen til drosjeturen var at en mann i 40-årene hadde hoppet foran toget på strekningen. Jeg skulle ønske jeg var like modig.
Jeg hater meg selv, så mye at det gjør nesten vondt. Det er helt uutholdelig! Det finnes absolutt ingenting jeg hater mer i hele vide verden enn meg selv. Jeg hater kroppen min. Jeg hater ansiktet mitt. Jeg hater håret mitt. Det er ingenting jeg kan peke ut å si at jeg faktisk er fornøyd med, at jeg liker. Jeg blir så sliten! Hver dag, dag ut og dag inn. Elefantmannen, jeg vet hvordan han følte seg.
Jeg er ikke bra nok, ikke bra nok for noen. Ikke bra nok til noe. Jeg vet du kommer til å såre meg, på den verst tenkelige måten i mine øyne.
For et par år siden tok en kamerat av meg livet sitt, jeg vet fremdeles ikke hvordan. Men jeg skulle ønske jeg var like modig.
Jeg nekter å tro på at det er noen som helst, utenom deg selv, som føler at du ikke er bra nok. Så fort du får fikset litt på innsiden av hodet ditt er jeg helt sikker på at alt annet kommer til å gå kjempebra. Og - tenk for en fin overraskelse du vil få den dagen du plutselig klarer å se hvor fantastisk du ser ut!
SvarSlettTa vare på deg selv, og ha en så fin dag som overhodet mulig.
Du er altfor søt som gidder lese og kommentere, og i tillegg si ting som varmer hjertet mitt! Det betyr mye for meg, mer enn du sikkert kan forstå. Ta vare på deg selv du også, håper jeg har overskudd til å svare deg på FB imorgen :)
SvarSlett