And I get tired

Noen ganger savner jeg å bo alene. Det er så mye lettere å være deprimert da. Nå er jeg liksom på klokka. Mellom 0630 og 1730 kan jeg velte meg i depresjonen alt jeg orker, men kl 1730, hallo - da må jeg skjerpe meg. Være "normal". Selv om jeg sjelden greier det, å være normal, føler jeg heller ikke at jeg kan gjøre det jeg aller helst vil. Ingenting. Bare ligge i senga og sove, sove, sove. Se tv. Gjøre andre meningsløse ting. Eller INGENTING som jeg liker kalle det. Det gir sikkert ikke mening, at det er positivt for meg, å dyrke det vonde på den måten. Men når jeg er så dårlig som det jeg er nå, er faktisk det det beste for meg. Jeg blir enda mer sliten av å måtte holde meg i skinnet, oppføre meg så lite deprimert som mulig. VANSKELIG. Når tankene svirrer rundt det å leve eller dø. Når ingenting gir mening eller glede. Når jeg ikke orker tanken på å være sammen med andre enn min ene søster og mor, og kjæreste. Jeg kjenner ikke dere andre! Det er et ork å tilbringe tid sammen med dere, en belastning. Jeg må anstrenge meg så veldig, og det klarer jeg bare ikke. Like greit at jeg ikke har venner. Ingen venner.

Fant dette bildet.

Jeg føler meg slik.

Hver dag.

Hvert minutt.