Målet

Målet.

Målet må være realistisk.

Noe jeg faktisk kan klare oppnå.

Jeg kjenner meg selv så godt, at jeg vet:

Målet kan IKKE være at jeg skal klare akseptere meg selv for den jeg er, klare akseptere at dette er min kropp, mitt ansikt, til den dagen jeg dør.

Målet må heller være:

Klare leve med meg selv.

Klare leve med at dette er min kropp, dette er mitt ansikt, til den dagen jeg dør.

Hva er forskjellen spør du kanskje?

Går det ikke ut på ett, å akseptere seg selv og å leve med seg selv?

Nei.

Ikke helt.

Å skulle akseptere seg selv, vil nemlig si at man slår seg til ro med at dette er tingenes tilstand.

Og det kommer jeg aldri til å gjøre.

Jeg kommer aldri til å godta at kroppen min er slik den er, at jeg ser ut slik jeg gjør.

Men målet er:

Å klare leve med det.

Å klare leve med selvhatet uten å la det forstyrre livet altfor mye ellers.

Å klare leve med denne helvetes kroppen, som jeg HATER så sterkt at ord blir fattige, uten at det går altfor mye utover livskvaliteten.

Å klare se seg selv i speilet hver morgen, møte det samme stygge ansiktet dag ut og dag inn til jeg takker for meg for godt, men likevel klare å elske og omfavne livet.

DET er et realistisk mål.