That I would be good even if I gained 10 pounds

(OBS! Jeg gjør oppmerksom på at dette innlegget kanskje kan være i overkant ærlig og derfor støte enkelte. Det er ikke første gang jeg legger tingene rett ut på bordet, men av hensyn til de som eventuelt skulle finne på å lese bloggen min skal jeg begynne bli flinkere til å advare i forkant).

Kunne livet vært litt mer OK?
Hvis bare.

Jeg ikke hadde fått det tredd nedover huet DAGLIG at jeg, slik jeg er født (helt uten at noen noensinne spurte meg, bare for å ha det på det rene), ikke er bra nok?

Punktum punktum komma strek, det var hele Ingunns fjes.

- Dvs, øynene mine er ikke store nok, ikke skinnende nok, de har ikke fin nok farge. Nesa mi er altfor stor og den er i tillegg litt potetaktig, med tendenser til oppstopp. Og munnen min er pinlig liten. Jeg skjemmes.

Strek på strek med mage stor, slik kom Ingunn til vår jord.

- Armene mine er altfor lange, til det punktet hvor det bare er snakk om noen centimeter fra jeg kan dra de etter meg langs bakken (ja, slik som bavianer gjør). Og bena er tilsvarende altfor korte. Og magen, ja, den er STOR. Men ingenting ser ut til å klare flate den ut.

Her om kvelden så jeg en dokumentar på svensk Tv4. "Den perfekta vaginan". Og ja, for ordens skyld, så er dette også en kroppsdel jeg bruker lovlig mye tid og energi på å ha komplekser for. Og etter å ha sett dette programmet burde det være ganske tydelig hvorfor. Det var jo dusten, da, som fikk meg til å få lyst til å bli nonne: "jeg liker veldig godt oralsex, men hvis en potensiell kjæreste har store skamlepper da mister jeg interessen med en gang". Ja, nei, men fint det! Fint at utseendet til understellet skal være den avgjørende faktoren for om man kan bli noens kjærest eller ei. Den veldig søte damen som stod bak dokumentaren sa noe slikt som dette etter å ha snakket med svinemannen; "makes me wanna say, hey, pull out your cock and let's have a look at how ugly yours is". Det hjalp litt. Men ikke nok. Jeg skammer meg fremdeles. Jeg er tydeligvis ikke alene om dette, men igjen: det hjelper litt, men ikke nok. Det er fremdeles mitt underliv som trengs å fikses på.

Jeg lurer bare på. Hvem er det som har satt standarden? Hvem er det som har sagt, DETTE, det er dette som er pent, fint, attraktivt, og passer du ikke inn i denne malen, synd for deg, da får du nesten bare gå og henge deg. Jeg har lyst til å legge en stor del av skylden på pornoindustrien. En tilsvarende stor skyld på Hollywood. Og moteindustrien.

TAKK! Takk for at dere hver eneste dag 365 dager i året forteller meg at jeg aldri noensinne kan bli pen, fin, attraktiv. Tror dere ikke jeg visste det selv?

Jeg innser iallfall hvor sykt det er, å gå rundt og ha bekymringer for disse tingene. Jeg mener, her i høst så jeg et eller annet program der de snakket med en dame som jobbet som pornoskuespiller, og visstnok er det store nye i den bransjen anusbleking. Værså snill, STOPP VERDEN - nå vil jeg for helvete komme meg av. Hver dag dør det barn av AIDS, og her går vi rundt i den vestlige verden og bekymrer oss om BLEKING AV ANUS. Også sier de at jeg er syk. Ja, jeg er syk, jeg blir syk av alle disse tingene.

Jeg bruker str 42 i sko. Det er en SKAM. Jeg har en helvetes lang stortå, og jeg har ofte tenkt at hvis jeg bare kappet av meg den, iallfall litt av den, ville jeg sikkert fint få foten inn i 41. Så utrolig mye lettere livet hadde vært da! Alle damestr stopper stort sett på 41. Vet du hvor mange pensko, damepensko som finnes i 42? Ta en tur til nærmeste skobutikk og ta en kikk. Det er klart, hvis jeg har lyst til å gå rundt i sko som Olga på 90 synes er snasne, da kan jeg nok alltids klare finne meg et par. Men jeg er fremdeles bare 27. Og selv om jeg føler meg 100 år gammel kunne det være hyggelig å iallfall kle seg sin egen alder en stund til.

Og når vi likevel er inne på sko, klær. Når ble det så vanskelig å kjøpe seg klær? Jeg som aldri før egentlig har brydd meg. Det har vært et sårt punkt at jeg ikke har hatt særlig råd til å handle meg klær, men selv nå som jeg fra tid til annen faktisk har litt til overs å bruke på slikt blir jeg så himla usikker. Jeg synes det plagget er fint, men er det BRA NOK? Baaah! Hvorfor kan jeg ikke bare kjøpe det jeg liker, med de fargene jeg liker, hvorfor må jeg bruke så mye tid på å overanalysere! "You spend so much time analyzing everything till it's practically nothing at all anymore". Jeg tror jeg vet litt om hvorfor det har blitt så vanskelig. Det er fordi jeg har fått en faktor i livet mitt som hele tiden minner meg om alt jeg ikke er. Misforstå meg rett, jeg vil på ingen som helst måte være slik som faktoren, men likevel, der er det: den stadige påminnelsen om alt jeg burde, skulle, må være for å være akseptert, bra nok, fin nok, kul nok, populær.

Og deg. Hvorfor skal det være så vanskelig for deg å forstå hvor viktig disse tingene er for meg? Alt jeg vil i hele verden er å være BRA NOK, den BESTE, ENESTE for deg. Ingenting annet, ingen andre, skal fange din interesse. Det ville være det endelige slaget. Den endelige bekreftelsen på at jeg, og alt ved meg, er dritt.

Ja.

Etter å ha skrevet dette innlegget er jeg smertelig klar over hvor store i-landsproblemer jeg har.

Og at jeg burde bruke tiden, kreftene, energien på å utrydde en sykdom eller noe i stedet.

Men værså snill.

Ikke kims av det.

Ikke bagatelliser!

Ikke si at jeg er bra nok, og for GUDS SKYLD: aldrialdrialdri si at jeg skal akseptere meg selv slik jeg er!!!

Når jeg en dag har gått ned til 57 kg, og jeg på en eller annen måte har skrapt sammen 50 000 kr til de 2 operasjonene jeg MÅ ha, og jeg ellers har fått orden på hår, øyenbryn, sminke, klær.

Da skal jeg vurdere det.