"Hvem er de alle sammen? Hvordan får de det til? Bare later de som de har funnet seg til rette i denne gåten av en tilværelse?"
- Elling
Så. Hva skal man si. Februar kom og gikk. Hver eneste dag har blitt sølt bort til depresjon og spiseforstyrrelse, det meste av tiden har gått med til å spise/kaste opp/sove/repeat. Tror jeg har hatt en eneste dag, jeg, der jeg klarte kontrollere spisingen. Ellers står det oppkast over hele fordømte måneden. Håpet har svinnet hen. Men, jeg må bare forsøke finne tilbake til det! Har ikke noe valg. For det valget jeg har, som jeg skrev om i forrige innlegg, det vil jeg prøve utsette i det lengste. Jeg har tenkt på valget, mange ganger denne måneden, tilogmed tenkt, på mandag - da skjer det. Jeg skal bare ha det hyggelig denne siste helgen, og så, gudd baj. Men det ble med tanken. Og innerst inne var nok ikke tanken så alvorlig som det høres ut. Jeg blir bare så LEI. Hvorfor skal man hele tiden falle tilbake i dette mønsteret? Hvorfor kan det ikke bare gå gradvis fremover, oppover - når man først har klart å klatre litt? Fordi psykdommen er din trygge havn, ingen forventninger, ingen press. Og hvis du alltid bare er stygg og feit, da har du jo forklaringen der, på hvorfor ingen bryr seg om deg, hvorfor du er mislykket, hvorfor kjæresten din ikke føler sterkt for deg. Hvis du blir tynn, og det fremdeles er slik, da er det jo DEG det er noe galt med - da kan du ikke lenger legge skylden på den tykke kroppen og det stygge ansiktet.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal trekke frem av positivt i februar. Akkurat nå kan jeg ikke komme på en eneste ting. Alt av planer og lignende har blitt utsatt, avbestilt eller bare ikke skjedd. Jeg har stort sett klart å holde fortet hjemme, med mine husmorplikter. Det er vel det. Også har jeg hatt noen hyggelige stunder sammen med min kjære søster. Jeg og kjæresten spiste middag ute sammen med moren hans. Det var også positivt. Og jo, et par ting til faktisk! Dette kom helt i begynnelsen av februar, så det er nesten gått i glemmeboken allerede. Fredag den 4. var jeg på sideshow på Blitz, et par gode kolleger fikk overtalt meg til å bli med ut og spise middag først, og deretter gikk vi sammen på showet. DET var knall! Så, noenting er det! Og det er vel mye bedre enn ingenting.
Negativt: Resten? Null kontroll på spising, null motivasjon/ork til å komme igang med trening (jeg har satt opp en fin plan til meg selv, den funker jo bra i skuffen!). Nok en måned bortkastet, og nå er det faen meg MARS. Tiden renner ut, vekten øker - det er helt motsatt av det som skulle skje. F-A-E-N. Jeg har ikke klart å fungere nok til å komme meg på jobb (NEDTUR ALA CAPRI). Jeg har ikke orket besøke bestemor, som jeg har lovet meg selv å iallfall ofre minst en dag i måneden på. Jadda, verdens verste barnebarn. Og på toppen av alt, min kjære, gode, snille, nydelige, HØYT elskede katt (barn) har fått bekreftet ondartet svulst. Det tok virkelig knekken på meg.
Månedens favoritter:
TV: Tja. Fruene har jo begynt igjen. Skal prøve komme inn i det igjen nå. Det er jo underholdene nok! Ellers har jeg kost meg med Six Feet Under på dvd, og er godt igang med sesong 1 av Dexter (love that guy!).
FILM: Winter's Bone (Jeg elsker small town America!)
LESESTOFF: Haha. Veldig morsomt. Subtitles?
SANG: Ikke så mye nytt på den fronten heller, gitt. NRK har en veldig ålreit ungdomsserie, AF1 - en av sangene der gikk litt i hjertet på meg, Fri Meg. Veldig fin! Og ja, jeg er 27. Who cares.
Til slutt. Jeg HATET Black Swan og de som tror at Natalie Portman er noe annet enn en helt alminnelig Hollywood-slut kan iallfall holde det for seg selv.
Og heeelt til slutt. Høydepunktet spør du? Det absolutte? - NAV gav klarsignal til praksisplass hos PAIN SOLUTION! Nå gjenstår det bare å få papirene i orden.
http://www.painsolution.net/
Kjære Ingunn:) Det er veldig trist å høre at du har det sånn:( Selv om det er en stund siden jeg både har sett deg og snakket med deg, så tenker jeg ofte på deg. Du er så ærlig i din beskrivelse av hvordan du har det. Og tro meg; jeg har vært der selv. Men jeg fant ut at livet for min del ikke ble det spott bedre da jeg ble veldig tynn. Alle krefter ble borte, og livskvalitet, det hadde jag i allefall ikke. Men vet hvordan det er når maten tar over alt av tanker, og styrer hele dagen. Depresjon og negative tanker tar overhånd
SvarSlettJeg har nå kommet ut av dette helvete, selv om det noen ganger kommer snikende noen tanker om hva som er meningen med dette livet. Sånn vil det vel alltid være.
Sånn jeg der deg så er du en nydelig jente, som er perfekt som du er. Vet at dette kanskje bare virker som tomme ord for deg, men det er det JEG ser!!
Så trist å høre om katten din. Føler med deg, da jeg selv er utrolig glad i katten min, og at det noen ganger føles som at den er min aller beste venn. Den er alltid der for meg, samme hvordan jeg har det:) Og det blir jo som at den er mitt barn siden jeg ikke har barn selv.
Håper du finner noen lyspunkt i hverdagen Ingunn! Og gratulere så masse med praksis plass!! Håper det vil hjelpe deg i hverdagen!
Stor klem fra Siv:)
Kjære Siv!
SvarSlettSå koselig å høre fra deg her! Jeg tenker mye på deg også, jeg er så glad at jeg fikk møte deg og bli litt kjent med deg - du har vist meg, og mange andre også, at det er mulig å komme ut av dette helvetet! Det er veldig inspirerende <3
Du har sannsynligvis rett, de vonde tankene vil nok alltid ligge der, bare ikke la de ta overhånd og kontrollere livet ditt igjen! Du fortjener virkelig alt godt i livet, du er et så fint menneske! Og jeg håper alt går bra i jobben din osv.
Akkurat slik tenker jeg om mine katter også, at de er barna mine :) Det er Ronja som er syk, henne som ligner på katten din :( Tanken på å miste henne er helt uholdbar.
Takk for alle gode ord! Jeg er veldig heldig som har fått denne praksisplassen, og selv om jeg gruer meg litt til å begynne "å leve", så håper jeg som deg at det vil hjelpe meg opp og frem :)
Stor klem! <3