Your whole life is leading up to this

Hvis det var så enkelt.

Hvis det var bare bare.

Da hadde jeg ikke vært her nå.

Hvis det var så enkelt.

Så har jeg flere alternativer.

Inne på boden f.eks, står det 3 stk våpen. (Kanskje det var derfor skjebnen førte meg sammen med en jaktmann, for å gjøre det litt enklere for meg?)

Og ellers her hjemme er det ett alternativ til som kunne gjøre trikset, men det vil jeg ikke utdype mer. Tilfelle rottefelle.

Togstasjonen ligger ikke langt unna.

Til våren er det flere vann å velge i.

Det er igrunnen bare fantasien som setter grenser.

Hvis det var SÅ enkelt.

Men.

Det er aldri SÅ enkelt.

For saken er den.

At uansett hvor vondt det gjør å leve fra tid til annen, uansett hvor høyt jeg hater meg selv. Uansett hvor ensom jeg kan føle meg. Uansett hvor VERDILØS jeg er.

Uansett.

Så er det noe inni meg som gjør at det ikke er bare bare.

Hva vet jeg ikke helt.

Jeg er 27 år. Til sensommeren fyller jeg 28. HERREGUD. Jeg er snart 30 - TRETTI - og jeg har faen ikke utrettet noe i livet.

Tiden renner ut.

Og det blir jo ikke enklere med årene!

Og man blir iallfall ikke PENERE.

Alt går til helvete.

Så HVA er det.

HVA hindrer meg?

Jeg har igjen mistet troen på et bedre liv.

Det er FOR MANGE problemer. For mange hindringer. For mye som må fikses. Og hva med penger? Man trenger penger i dette fordømte samfunnet for å klare seg.

Døden er ABSOLUTT.

Ingen vei tilbake.

Ingen nye sjanser.

Døden er ENDELIG.

Hvis jeg velger døden, så betyr det, at jeg aldri kommer til å vite hvordan det er å være tynn. Hvordan det ville være å kunne finne seg selv og sin egen stil innen klær, istedet for å hele tiden måtte kjøpe tykkeklær. Hvordan det ville være å sminke og ordne seg hver morgen uten å gråte. Uten å tenke: "når jeg blir tynn, da, da blir alt bra. Da skal jeg begynne å leve. Da skal jeg orke å bry meg om utseendet, da skal jeg orke være interessert i klær".

Hvis jeg dør nå, da kommer jeg iallfall aldri til å finne ut hvordan alt dette ville være! Det er ikke sikkert jeg gjør det hvis jeg lever heller, men... TENK OM. HVA HVIS.

Det er noen punkter som er ekstra såre når det gjelder kroppen min.

Dette med klær er 1:

Og det høres kanskje utrolig teit ut, det får meg sikkert til å virke skikkelig fjortiss, for ikke å snakke om at jeg virkelig vet hva som er viktig i livet (ironisk ment, selvsagt). Men det ER viktig, for meg. Jeg har aldri kunnet kjøpe meg de klærne jeg har villet gå i. Jeg har alltid enten vært for feit, eller så har jeg ikke hatt penger (helst begge deler). Og gjennom hele oppveksten, tenårene, har jeg dagdrømt om den dagen når jeg blir slank og fin; for da skal jeg kjøpe klær. Finne min egen stil.

Sårt punkt nr 2, er:

Tatoveringer. BMs. Jeg er klar over at jeg ikke har hatt for mye penger til overs til slike ting uansett, men det faktum at jeg hater kroppen min har også satt en stopper for dette. Dette er LIVET mitt, også hindrer en fæl kropp meg i å leve på ordentlig.

Jeg ønsker meg piercing i brystvortene. Det kan jeg bare glemme, uansett hvor tynn jeg blir. Da må jeg operere de først. Jeg ønsker meg piercing i navlen, enten en over og en under, eller strekke opp til litt større. DET er uaktuelt så lenge jeg er så feit.

Nr 3:

Suspension. (Hjertehjertehjerte)

Suspension er også livet mitt. Og det er mange måter å henge på! Men dårlig forhold til kropp gjør det også vanskelig. Det er iallfall noen varianter som er helt umulig for meg å gjennomføre, som jeg har lyst til å prøve, men fordi de krever lite klær blir det også bare med drømmen. Det verste er at jeg aldri kan prøve meg på resurrection (kroker i magen). Det er nemlig, i mine øyne, den vakreste måten å henge på.

Og sist, men ikke minst, nr 4:

Fordi jeg hater meg selv klarer jeg ikke ha et normalt forhold til kjæresten min.

DET gjør helt utrolig vondt.

Hvis jeg dør nå.

Da får jeg aldri vite.

Og jeg innser at det sikkert er fryktelig trist at det som holder meg tilbake er drømmen om en fin kropp.

Men, jeg er iallfall her.

Enn så lenge.