FML

Kutt ut. Slutt! Hold opp - STOPP! Stopp med å annonsere til hele verden at dere gleder dere til vår og sommer. Stopp med å hele tiden gni det inn i trynet på meg at vi går mot lysere tider, varmere tider.
Jeg gleder meg IKKE til våren. OG JEG GLEDER MEG ENNÅ MINDRE TIL SOMMEREN. JEG HATER SOMMER!!!!! Og jeg er smertelig klar over at vi snart, igjen, skal snu kalenderen over til en ny måned.

Jeg pleide å elske våren, pleide å se frem til årstiden når alt våkner til liv igjen. Egentlig elsker jeg den ennå, men jeg KAN IKKE. Men det var før jeg skjønte, før jeg forstod, at våren, sommeren, er ment for de vakre menneskene. De slanke, tynne menneskene. De menneskene (les; kvinnemenneskene) som kan kle seg i fine sommerklær, luftige sommerkjoler og korte skjørt.

La det være vinter hele året. Evig snø og kulde. Så jeg kan pakke meg bort i store, stygge klær, gi faen i å sminke meg for mascaraen fryser bare uansett, gi faen i å prøve gjøre noe ut av dette dritthåret for det skal uansett bare gjemmes bort under en stor lue.

Er du klar over hvor mange minutter, timer, dager, år - jeg har tilbrakt foran speilet? Med tårer i øynene? Hvor mange ganger har jeg ikke stått der, dratt inn magen for å se hvor flat den kunne bli, sugd inn kinnene - dratt i fettet på armer og lår, for å se hvor tynne de kunne vært. Hvor mange ganger har det ikke bare endt i et tårehav? Og hvordan kan jeg ikke gråte over denne tragedien av en kropp jeg dessverre må kalle min? Min kropp, min tragedie.

Jeg vurderer forresten lån. Lån til å operere. Jeg trenger 50 000. Det er selvsagt noen problemer med det også.

1. Tanken på lån er utrolig skremmende, og jeg har alltid hatt som mål å bare skulle ta opp lån til et eventuelt hus (leilighet) en gang.
2. Jeg må faktisk kle av meg og vise det jeg er misfornøyd med. Det jeg hater.
3. Jeg bekymrer meg selvsagt litt for smerter/ubehag i etterkant, og tenk om operasjonene skulle være mislykket.
4. Jeg må slanke meg før jeg i det hele tatt egentlig kan ta stilling til dette.

Jeg orker ikke mer. SNART. Jeg gir for helvete opp. Jeg LER når jeg ser tilbake på noen av de siste innleggene mine, herregud, for en IDIOT. Herregud, trodde du virkelig på all den driten du presterte få ut på skjermen! Trodde du virkelig at ting kunne snu, at dette livet skulle kunne bli noe annet enn dritt? FY FAEN FOR EN KRONIDIOT DU ER. Og fortell meg, hvorfor skal jeg i det hele tatt gidde prøve mer? Når jeg bekymrer meg for at hodepinen skyldes hjernesvulst, når alle smerter MÅ komme av kreft. Og jeg kan garantere deg at nå, NÅ, er disse bekymringene blitt til virkelighet. Men jeg orker ikke gå til legen. Orker ikke få det bekreftet. Og si meg hvorfor, hvorfor skal jeg orke prøve et eneste sekund til; når jeg er for stygg til å ha kjæreste. For stygg til å ha venner. For stygg til å ha jobb. STYGGSTYGGSTYGG. Og ikke si at det ikke er sant, tror du ikke jeg har øyne i hodet? Tror du ikke jeg ser de andre når jeg beveger meg ut døra? Ser alle de perfekte, med perfekte klær, perfekt sminke, perfekt hår.

Og hvorfor ser du på henne? Hvorfor ofrer du det kvinnemennesket et eneste blikk? Er det fordi du synes hun er penere enn meg? Finere enn meg, tynnere enn meg, bedre enn meg? Er det fordi du har lyst på henne og fordi hun bekrefter alt jeg alltid hele tiden har sagt, at jeg ikke er bra nok?

Jeg flytter. Flytter til jævla Sibir. DER er det okei å være stygg og feit, for der er det ingen som legger merke til det under alle de 1000 lagene med klær uansett.

Og hva mitt forrige innlegg angår, de som kan føye seg inn under rekken av folk som aldrialdrialdri noensinne ever får ferie, er: de som er så innihelvetes stygge og har sånn en helvetes fordømt freak-of-nature-kropp og derfor hater seg selv så mye at kommer det et eneste fnugg til av hat inn i hjernen så eksploderer den, og de som bekmyrer seg for at den daglige hodepinen skyldes en ondartet hjernesvulst.

FML.