Heaven has denied us it's kingdom, the saints are drunk and howling at the moon

Jeg gav det et ærlig forsøk. Gjorde jeg ikke det, kanskje? Jeg prøvde virkelig. Så godt JEG kunne. Når er det OK å kaste inn håndkleet? Når er det greit å kapitulere, greit å svelge sin blåsyre og blåse ut hjernen?

Jeg har vært på denne jorda i 28 år, 1 måned og ca 8 dager. Noe sånt. Men hvem teller, right. I ca 21 av disse årene har jeg vært utilpass, jeg har grått mer enn jeg har ledd, jeg har blødd av egen fri vilje og jeg har hundrevis av arr over hele kroppen. Jeg har ønsket meg død og jeg har gitt det ett patetisk forsøk å faktisk dø. Livet skal da ikke handle så mye om død? Jeg mener, den tid kommer tidsnok, gjør den ikke? Life is for the living. Vel. Jeg lever ikke. På det beste eksisterer jeg.

Jeg prøvde. I perioder trodde jeg virkelig på noe bedre, jeg trodde virkelig på at det lå en fremtid foran meg - min til å eie, leve og elske. Så feil man kan ta, hva? I andre perioder så livet mer svart og trist ut, jeg mistet håpet og motet og lysten til å leve. Men, på en eller annen måte klarte jeg å karre meg opp, jeg klarte å finne tilbake til denne gnisten (livslyst?) i hjertet. Og jeg begynte på nytt. Igjen og igjen og igjen. Herregud så mange ganger jeg har begynt på nytt.

Men nå. Nå er det vel på tide å innse sannheten. At jeg bare er dritt, for evig og alltid. At jeg ikke har en plass i denne verden, at jeg ikke tilhører noe sted, at jeg ikke kan noenting, at jeg ikke får til en damn shit. Og det er ikke sånn at jeg ikke har fått muligheter. Jeg har fått plenty av sjanser av de aller fineste finefine i hele verden. Men ikke engang der får jeg det til. Hva feiler det meg? Det er jo her jeg ønsker å høre til, det er jo dette jeg ønsker skal være livet mitt, dette er det eneste som gir meg glede og livslyst, det eneste jeg føler noe som helst lidenskap for. Jeg ser andre rundt meg, som også har slitt/sliter. Folk som betyr mye for meg og som jeg er glad i; de blomstrer opp og får det til, de gjør det. Og jeg klarer ikke la være å tenke, hvorfor er det ikke slik for meg også? Hvorfor sitter jeg så inni helvetes fast i gjørma, etter 21 år kommer jeg faen forts ikke løs.

Det kan ikke være meningen at man skal hate livet sitt så mye. Det kan ikke være meningen at man skal hate SEG SELV så mye. Det kan ikke være meningen at man skal tilbringe store deler av livet med å ønske og tenke og planlegge seg død.

Denne gangen klarer jeg det ikke. Denne gangen klarer jeg ikke å klatre oppover igjen. De siste månedene har det bare gått nedover, nedover, bunnen, under bunnen. Intet håp. Intet mot. Ingen lyst. Ingen gnist. Alt surrer bare bort i overspising og spying, blod og tårer.

Likevel føler jeg meg overraskende rolig. Jeg er overraskende rolig med tanke på at jeg er en person som nettopp har godtatt at hele min verden går til helvete. Overraskende rolig med tanke på at jeg nettopp har godtatt at jeg er fullstendig verdiløs. Og takk forresten til min herlige eksfamilie som har det gjort så klart og tydelig for meg. Jeg godtar det. Jeg aksepterer at livet mitt bare har vært en lang og vond vei mot flammehavet. Jeg aksepterer at livet mitt aldri noensinne hadde en mening, og at jeg kan telle på én hånd de få gode tingene jeg presterte iløpet av disse 28 årene.

Det får gå som det går.

Jeg orker ikke/klarer ikke bry meg lenger.

I don't want to die without any scars