Litt om arr

Natt til idag var helt forjævlig. Rundt 02 - 0230 bestemte jeg meg for å finne sengen, tok meg en dusj, pusset tenner og smurte kløjævlene nøye inn med Hvit vask. Hev innpå et par Paracet og krabbet under dyna. Det tok ikke lang tid før det klødde så intenst at det kriblet og rykket i hele kroppen, og jeg satte omhyggelig igang med en runde gal-person-klør-seg på leggene og armene. Like før tårene sprutet var det ikke mye om å gjøre at jeg ikke skrelte bena fri for hud, goddamn.

Jeg gråt ikke fordi det gjorde vondt, jeg gråt fordi den kløen er så fordømt fortvilende og når det står på som verst føles det som man aldri skal få fred. Fred generelt er jo et av mine høyeste ønsker. Jeg gråt fordi jeg visste dette kom til å skje, jeg visste at verden på en eller annen måte skulle klare finne nok en måte å gjøre kroppen min - gjøre meg - enda mer motbydelig på. Jeg gråt over alle koppearrene jeg muligens får, og tatoveringen på armen og damen på ryggen jeg følte jeg klødde opp og ødela. Idag har jeg litt mer beherskede øyne å se med, og jeg tror hverken tatoveringen eller damen er ødelagt sånn sett. Time will tell, men jeg tror det går fint. Koppene i ansiktet har heldigvis klødd minimalt, men jeg er likevel ganske engstelig for arr her.

Jeg har noen små piercingarr i ansiktet. Jeg har et lite arr i pannen etter den gangen jeg var 3 (eller noe der omkring), når søsteren min dyttet meg og jeg landet hodestups rett på bordkanten. Jeg har kuttet meg såvidt det er litt langs hårlinjen, men det synes ikke idag. Disse arrene plager meg ikke, de er selvvalgte (minus bordet) og gjør meg ingenting. Arret etter bordkanten plaget meg nok en del i barneårene, da var det veldig dypt og mer som et hakk. Ikke pent. Men idag er det nesten usynlig. Koppearr derimot ville for meg være like ille som kvisearr. Jeg har, bank i bordet, vært heldig å slippe unna de verste kviseutbruddene i ansiktet i ungdommen. Utrolig nok (jeg som er forbannet mener jeg)! Når jeg stryker meg over ansiktet nå er det vanskelig å holde tårene tilbake, fordi koppene føles som masse kviser, og jeg får nesten litt panikk. Jeg vet ikke hvorfor slike type arr er vanskeligere for meg å takle enn de selvvalgte.

Mine selvvalgte, det være seg selvgjorte, etter piercinger eller scarifications - vel, jeg skammer meg faktisk ikke over noen av de. Men strekkmerkene? De bittesmå arrene jeg har på skuldrene og ryggen etter kviser (jeg fikk mine kviser der, ikke i ansiktet)? De skammer jeg meg ubeskrivelig mye over. Jeg hater de, de får meg til å føle meg ekkel, motbydelig, unormal. Kvisearrene på skuldrene var jeg faktisk så flau over, at jeg i en alder av 18 kjøpte meg sigaretter (jeg har aldri røyket) for å brenne over de.

Heldigvis (i denne sammenheng, bitchy hvis man liker scarification), gror jeg veldig bleke/hvite arr. Jeg håper jeg slipper unna de verste koppearrene, og iallfall i ansiktet.