Tankene

Jeg er ikke klar for å skrive innlegget om Ronja ennå. Det er fremdeles helt uvirkelig for meg, og en del av meg har stengt av og klarer ikke ta det innover seg at hun er død. Borte for alltid.
Jeg er ikke klar for å blogge i det hele tatt egentlig, og jeg trodde ikke jeg skulle komme til å orke ta tastaturet fatt på en stund. Alt virker helt meningsløst.
Men det er nettopp det. ALT er helt meningsløst, og disse tankene som kverner rundt i hodet mitt for tiden er giftige som blåsyre, og det føles som om hjernen min, hjertet mitt, sjelen min etser bort.
Så jeg forsøker få tankene "ned på papiret", uten noe håp om noe som helst - annet enn at den evinnelige uroen inni meg kanskje kan ta seg en dags pause eller to.

"Jeg er et dårlig menneske.

Det finnes ikke et dårligere menneske enn meg på hele denne gudsforlatte planeten,
og hvordan kan jeg klare leve med det.

Hvordan kan jeg ta meg RETT til å leve med det?

Jeg er hinsides ond,

jeg er langt forbi grusom og forferdelig.

Jeg har ikke livets rett,
denne tilværelsen er min straff for alt det vonde jeg har gjort gjennom 28 år.

Dette er min straff.

Og hvordan kan jeg da leve?

Om jeg så hadde klart å snu alt,

snu det vonde, 

kjempe meg opp og ut av depresjonshelvete,

ta tak i problemene mine og til slutt nå et mål.

Hva spiller det for rolle, 

når jeg vet at jeg er et grusomt menneske?

Hvordan kan jeg leve med det!!!

Jeg har mistet alt, alle, alt som betydde noe.

Jeg har ingen venner. Bortsett fra deg. Jeg håper jeg fremdeles har deg.

Den eneste familien jeg har igjen er min mor. Jeg ønsker ikke dere andre uansett, dere er søppel,

men det mangler to.

Jeg har ingen fremtidsutsikter.

Jeg hører ikke til noe sted lenger,
i den grad jeg i det hele tatt gjorde det før.
Jeg har mistet a-l-t,
og nå har jeg tilogmed mistet mitt elskede barn.
Sorgen blir for stor.

JEG HATER KROPPEN MIN.
- Uansett om jeg hadde klart å gå ned i vekt,
 er det altfor mye som fremdeles ville være helt feil med den.
Altfor mye jeg aldri kan fikse,
altfor mye jeg aldri kommer til å ha råd til å fikse på.
Hver eneste tomme av denne kroppen er motbydelig,
hver eneste tomme,
og jeg orker ikke leve i den et eneste sekund til.
Jeg kommer aldri til å bli bra nok,
aldrialdrialdrialdrialdrialdrialdrialdri.
ALDRI.

Jeg er søppel,
jeg er dritt,
jeg er ingenting.
Jeg kan ingenting,
klarer ingenting,
får ikke til en dritt.
Jeg har ingen ressurser,
jeg er så tjokka dum i huet.

Jeg er så lei alt dette,
jeg er lei av dette stedet,
jeg er lei av å være her.
Og hvordan skal jeg klare å leve med dette resten av min tid,
det gjør meg dårligere og dårligere for hver gang.
Det trykker meg ned i møkka,
jeg får faen ikke puste.
Men jeg kan ikke miste <3.
Så jeg holder ut,
holder ut,
men jeg mister taket.

Jeg vil skrike høyt,
jeg vil skrike til det gjør vondt i lungene.
JEG BLIR GAL!
Jeg kan ikke være her,
kan ikke leve,
orker ikke,
klarer ikke LEVE.

Jeg vil skade meg hardt,
jeg vil slå meg selv sanseløs,
jeg vil kutte meg opp til jeg blør meg selv tom.
Jeg vil straffe meg,
straffe meg selv for den dritten jeg er.
Jeg trenger å straffes.
Jeg MÅ straffes.

Jeg vet faen ikke hvor jeg skal gjøre av meg!
Hvor kan jeg gjøre av meg!?
Jeg er fanget,
jeg har ingen steder å gå.
HVOR KAN JEG GÅ!

Uansett blir det feil,
uansett har jeg tapt.

Jeg må dø,
jeg må dø og få fred.


Men jeg får aldri fred."