Åffer ble det kvelden?

Det er litt stille på bloggen for tiden, og jeg vet ikke helt når det kommer til å ta seg opp igjen. Det viktigste å understreke er at bakgrunnen for stillheten handler ikke om at det går dårligere med meg - snarere tvert imot. Sakte, men sikkert har jeg begynt å ta bittesmå steg mot et liv igjen. Jeg har begynt å jobbe på Pinpoint igjen etter et halvt års permisjon. Enn så lenge blir det bare én dag annenhver uke, men kanskje jeg får til ukentlig etterhvert slik som før. Jeg er oppe i 13 spyfrie dager; jeg spiser tre måltider om dagen og trener hver dag, så sant det lar seg gjøre. For de spesielt interesserte har jeg telt spyfrie og spyfulle dager siden 23.mai ifjor. Les gjerne dette innlegget. Siden 18.desember ser det slik ut: 1 halvgod - 1 dårlig - 5 halvgode - 4 dårlige - 3 halvveis - 2 dårlige - 1 halvveis - 2 dårlige - 1 halvveis - 5 dårlige - 2 halvveis - 1 halvgod - 1 dårlig - 6 halvgode - 15 dårlige - 3 halvdårlige - 1 dårlig - 2 halvdårlige - 2 dårlige - 1 god - 1 halvdårlig - 1 god - 2 halvdårlige - 6 gode - 2 halvgode - 2 halvdårlige - 1 halvgod - 1 god - 5 halvdårlige - 4 halvgode - 1 halvdårlig - 13 gode. Hvor lenge jeg kommer til å fortsette telle vet jeg ikke, jeg vet ikke hvor meningsfullt det egentlig er for meg selv engang. Men kanskje jeg teller t.o.m 23.mai i år i det minste, så har det gått et helt år. 


Så, det går litt bedre. Men det er i disse periodene jeg sliter mest med å finne ord til å legge ut på bloggen. Kanskje fordi det er sorgen og smerten som brenner mest, og fortsatt setter dypest spor i meg, selv om oppturene selvsagt er høyt verdsatt. Det er smerten jeg kjenner best. Det er smerten som føles tryggest, det er den jeg klarer best beskrive. Men jeg håper jeg én dag kan kjenne på at det også er trygt å ha det bra, og at jeg da klarer skrive om det også.


Jeg har dessuten bestemt meg for at fastlegen min kan dra til Helvete: FØKK HAN. Dør jeg så er det hans blod på mine hender (Edit 27.03: Haha, må jo bare le, så jeg lar det stå som skrevet... Selv om det her selvsagt egentlig skulle stå MITT blod på HANS hender. Men der kan man se hvor sint jeg er på han!), som gav faen i å hjelpe meg når jeg trengte det som aller mest. Men fikser jeg dette, hvis jeg får til dette livet denne gangen... Da er det fremdeles føkk deg til han, for jeg klarte meg uten hjelp fra hans ignorante ræv. Jess, jeg er både bitter og hevngjerrig, og skammer meg egentlig ikke over det.

Denne videoen har jeg postet før tror jeg, men den er fortsatt veldig fin.

Dessuten passer tittelen bra. 

Fri meg.