Om Baby B og Tvilling

Baby B var ikke alene i magen.


Baby B ble født død fredag formiddag, rundt 12.30. Birgit begynte å gi tegn på at fødselen var i gang ca kl 10.50. Det tok lang tid før vannet gikk, og enda lenger tid før babyen kom. Hun har tydeligvis hatt store problemer hele veien. Når jeg først så de små tottelottene som var på vei ut av henne ble jeg så glad, helt til det gikk opp for meg at "dette er feil, hodet skal jo komme først". Hun trykket og trykket, men alt gikk fryktelig sakte. Til slutt tok jeg tak i de små bena til babyen og hjalp til med å dra. Baby B fikk aldri leve utenfor Birgits liv. Jeg prøvde å gni den lille magen og det lille brystet, og jeg gav munn til munn. Nå har jeg delte følelser; på en måte føler jeg at jeg ikke gjorde nok, at jeg gav opp for fort (jeg holdt på med dette en stund, men hvor lenge er lenge nok?) - på en annen måte så vet jeg at Baby B var død før den kom ut. Og kan man gjenopplive noen som er født død?

Lørdag morgen, rundt klokken 05.00, begynte Birgit å oppføre seg veldig rart. Hun la seg inntil meg, og hun hadde trekninger og hun trykket innimellom. Pustet litt tungt og skalv av og til. Jeg ble bekymret og bestemte meg likegodt for å stå opp. Hun fulgte etter meg, og forsøkte opp til flere ganger å gjemme seg. På dette tidspunktet var jeg lettere hysterisk, jeg ble engstelig for at Birgit også skulle dø. Men hva faen gjør man en lørdag morgen klokken 5!? Jeg har hverken bil eller førerkort, og jeg visste ikke når jeg kunne begynne å ringe dyrlegen som hadde helgevakt. Det endte med at jeg ringte søsteren min i Oslo ca tre kvarter senere, jeg vet hun alltid har mobilen ved siden av seg. Selv om jeg visste at hun ikke kunne hjelpe sånn sett, var det bare noe med å høre en annens stemme. Å ikke føle seg så alene. Etter en del om og men, og kommunikasjon med søsteren, bestilte jeg en taxi for å reise over til moren min. (Der er jeg nærmere dyrlegen). Litt over 7 var jeg og Birgit på vei.

For å prøve gjøre en lang historie kort: I 9-tiden så jeg at en hale var på vei ut av Birgit. Moren min fikk endelig tak i dyrlegen (som hadde hatt problemer med telefonlinjen sin), og ca kl 10 var vi hos han. Det var en baby til i magen. Dyrlegen gav Birgit en sprøyte som skulle fremskynde veer, og dro ungen ut av henne. Jeg synes det er helt uforståelig hvordan det kan ha gått så enormt lang tid mellom hver baby! Tvilling har mest sannsynlig ligget død i magen siden Baby B ble født. Det verste av alt var at dyrlegen bare kastet Tvilling i søpla, og jeg med min sosiale angst fikk ikke til å spørre om jeg kunne værså snill få lov til å få den med hjem. Slik at den også kunne begraves til våren. Det stikker sånn i hjertet av å tenke på.

Birgit var kjempeflink hos dyrlegen. Hun fikk tre sprøyter uten å si et pip. Det gjorde nok veldig vondt når dyrlegen forløste babyen, men det skulle bare mangle. Hun bet meg kraftig i fingeren, siden det var jeg som holdt henne fast. Men jeg er så stolt av deg lille venn, du var så flink.

Etterpå reiste vi tilbake til moren min. Vi slappet av der noen timer, før en bekjent av meg - som har vært der og støttet meg i mange år, helt siden selvmordsforsøket mitt på videregåenede - kom og hentet meg og Birgit, og kjørte oss hjem. Resten av lørdagen var ufattelig tung. Birgit var mest sliten, og lå mye på sofaen sammen med meg. Utpå kvelden derimot begynte hun å lete etter ungene, hun gikk rundt i hele leiligheten og gråt og var veldig urolig. Kanskje har hun hatt en del melkespreng også.

Gårsdagen var også vond og trist, med Birgit fremdeles vandrende hvileløs mens hun ropte på barna. Det har vært det aller verste oppi det hele, å se og høre hennes sorg - hennes savn. Jeg klarer meg; jeg fortjener tapet, sorgen, smerten og savnet. Men ikke Birgit. Birgit fortjener å ha babyene her, liggende ved siden av seg mens de piper etter melk. Hva er meningen med dette? Hva er meningen med å la Birgit gå gjennom alt dette vonde? Jeg blir så forbannet sint! FY FAEN! HVA ER MENINGEN?


Dyrlegen mener grunnen til alle komplikasjonene kan være at Birgit er så liten. Til å være fullvoksen katt er hun i mine øyne, med sine knappe 3 kg, veldig liten. Jeg var ganske overrasket over at kattungene var såpass store som det de var, iogmed at hun selv er så lita. Han mente videre at det beste mest sannsynlig er å la henne slippe gjennomgå et svangerskap til, for ja, det kan selvsagt gå bra neste gang - men pga størrelsen hennes er det ingen garantier. Jeg har ventet sånn på babyene! Jeg ønsket de mer enn noe annet. Men risikoen ved å prøve få kattunger én gang til er for meg altfor høy. Jeg klarer bare ikke gå gjennom dette én gang til, og aldri i verden om jeg vil utsette Birgit for det igjen. Hva om hun ikke tåler påkjenningene neste gang? Hva om jeg mister Birgit også? Det er det bare ikke verdt. Uten garantier kan jeg ikke ta sjansen på noe slikt nok en gang.

Det gjør vondt. Det gjør ubeskrivelig vondt. Sorgen føles tung. Hjertet mitt brister, blør. Det er et stort hull som aldri vil kunne fylles. Jeg har ennå ikke fordøyd tapet av Ronja, så skjer dette. Baby B og Tvilling var grunnen til at jeg klarte å holde meg oppe nå, de var grunnen til at jeg valgte å gi livet en sjanse til. Min umiddelbare reaksjon etter at Baby B ble født død var "nå er det nok, nå orker jeg ikke mer. Nå tar jeg alle pillene jeg har liggende og gir faen, nå vil jeg bare dø". Men jeg lever ennå. Jeg lever med sorgen hver eneste dag. Jeg prøver å holde meg i live for Birgit. Hun gråter igjen, og om ingenting annet, så vet jeg at hun trenger meg.

Disse bildene er kanskje groteske for noen, siden Baby B er død.

Men jeg måtte ha noen bilder for min egen del.

Baby B og Tvilling, et lite stykke pappa og et lite stykke mamma Birgit.

Jeg la ofte hodet inntil magen, og jeg kunne høre dere.

Jeg kunne høre dere leve der inne.

Vi kommer alltid til å savne dere.

Jeg har elsket dere høyere enn himmelen og dypere enn havet.

Takk for at dere gjorde meg så glad,

for at dere gav meg litt av håpet tilbake.

Jeg kommer alltid til å sørge over at jeg aldri fikk lov til å se dere vokse til,

og over at dere aldri fikk oppleve livet.

Dere hadde elsket det.

Dere hadde vært de beste til det.

"One of the greatest tragedies of my life".

- Christopher McCandless