You got a hold on me

Hvordan ble det slik?

Hvordan havnet jeg her.

Lykke, glede, selvfølelse, egen verdi; måles i kilo og centimeter.

Hvordan ble det slik?

At MAT ble min Gud? Min hersker, herre og slavedriver.

MAT, jeg HATER deg. Jeg forbanner deg. Du ødelegger livet mitt fullstendig.

QUOD ME NUTRIT ME DESTRUIT.

Jeg skulle ønske jeg kunne bare slutte å spise, give it up all together. Da hadde det ikke vært noe problem. Men du eier faen ikke selvkontroll. Jeg misunner alle som har et normalt forhold til mat. Hvordan i helvete gjør dere det!? Går dere bare rundt og later som det er helt greit, helt greit å spise? Spise når dere er sultne, spise til dere er mette, ikke tenke vekt vekt vekt gjennom hvert eneste tygg, hvert eneste svelg? HVORDAN GJØR DERE DET?

Jeg kommer aldri til å forstå hva greia er. Hva er meningen med å spise til det punktet der det føles som man bokstavelig talt kommer til å sprekke - for deretter å stikke to fingre ned i halsen og spy opp alt sammen? Det gir ingen mening! Så slutt, slutt å gjøre det. Jeg blir så sliten. Dessuten får jeg dårlig samvittighet. Jeg har egentlig ikke råd til å kaste bort mat på den måten. Og hva med alle de som sulter hver eneste dag? Mens jeg fråtser og holder på, uten engang holde på maten. Har du forresten ikke lest Bibelen? Der heter det seg at fråtseri er en dødssynd. DØDSSYND.

Hvorfor skal det være så vanskelig? 10 kg. Bare 10 kg! Det er alt. 10 usle kg. Kanskje 12. Det er ikke det å gå ned i vekt som er vanskelig heller. Jeg vet fint hvordan man skal klare det. Spise mindre, trene mer, godteri bare på lørdag. Blablabla. I KNOW. Det er den forbannede trangen til å overspise jeg ikke vet hordan jeg skal kontrollere! "Du må finne strategier for hva du skal gjøre når du får trangen over deg". Men det er FAEN ikke bra nok! Jeg vil ikke ha strategier, jeg vil få det BORT. BORT FOR ALLTID. Jeg vil ikke kjenne på den helvetes dritten mer. Jeg vil gå ned i vekt, ha et normalt forhold til mat (ikke enten/eller, spise som faen eller være altfor streng med hva man putter i seg, og at man må ut å gå, gå, gå; til slutt er man så sliten at man bryter fullstendig sammen og griner for gudene vet hva + at man blir så hysterisk for å få med seg "ekstra kalorier" at man må vaske seg på hendene tusen ganger før man kan begynne å spise), og jeg vil være aktiv - trene og holde meg i form, ikke for å slanke meg, men fordi det gjør godt for kropp og sjel.
Hvorfor skal det være så vanskelig! Det er jo ALT jeg vil, i hele verden. GÅ NED I VEKT, og holde meg der. Trene og stramme opp. Få en kropp jeg kan leve med. Ikke en kropp jeg skammer meg over og H-A-T-E-R. Hvis man ønsker seg noe SÅ inderlig, hvorfor kan man ikke klare nå målet? Hva er det som hindrer meg? Er det dette som er meningen, at hver eneste dag, hvert eneste åndedrag skal handle om kilo og centimeter? Minus 2 kg = klare stå opp om morgenen, pluss 2 kg = orker faen ikke leve mer. Når blir jeg fri? Fri fra spiseforstyrrelsen, fri fra selvhatet, fri fra meg selv. Når skal jeg få lov til å begynne leve livet? Glede meg over det det har å by på? Blir jeg noensinne fri?

Samboeren sier, hvis jeg klarer gå ned i vekt, får gjort iallfall de 2 operasjonene jeg VIRKELIG trenger, så blir det bare noe nytt jeg må fikse. Nei. Jeg VET jo veldig godt alt som er feil med meg, hva som må til. Noe kan jeg til nød leve med, men da må jeg få fikset alt det andre! Det blir ikke noe NYTT som skal fikses, for jeg er allerede smertelig klar over alle - ALLE - mine feil og skavanker. "Tror du virkelig livet blir bedre hvis du klarer slanke deg?" Neida, neida - for all del! Jeg tror faktisk ikke det. MEN. Da plages jeg iallfall ikke over DET også! Så klart slutter jeg ikke være deprimert hvis jeg går ned 10 kg, men vet du hva, det kan gjøre livet litt lettere. Minus 10 kg = stryke "slanke seg" av listen, og dermed, et problem MINDRE. Ergo. Livet blir faktisk litt bedre!

Jeg kommer aldri til å bli fornøyd med meg selv, nei, det VET jeg, thank you very much. Jeg kommer mest sannsynlig alltid til å hate kroppen min, men det får så bare være. Bedre å hate kroppen sin og veie 55 kg heller enn 65, ha litt mindre fett, være litt mindre slaskete. Jeg vil også kjøpe meg fine klær, jenteklær. Jeg vil også gå i shorts som kanskje er kortere enn knehøyde, skjørt uten strømpebukse under, bukser som sitter etter. Jeg vil kjøpe akkurat de klærne jeg synes er fine, uten å måtte tenke på, "nei, gud, jeg kan jo ikke gå i DET, jeg som er så feit".

Denne gangen må jeg klare det! Jeg MÅ. Jeg kan ikke leve slik som dette lenger. Kjære hersker, herre, slavedriver: dra til helvete! Jeg akter å bli fri, fri fra deg og det helvetet du tvinger meg til å leve i. Hver jævla dag.

Og klarer jeg ikke fri meg fra lenkene dine på den ene måten.
Vet jeg fint om den andre.

Det står en hagle på boden

Hva hvis det er slik.

At jeg ikke er psyk.

Hva hvis det er slik.

At jeg bare er pur, ren og skjær OND.

Tenk om jeg bruker depresjonen, selvforakten, spiseforstyrrelsen, suicidaliteten osv, til å ture frem slik jeg føler for, bruke andre og bruke psyken som unnskyldning?

Djevelens avkom!

Brenn heksa på bålet!

Og du lurer på hvorfor livet er helt for jævelig? Hvorfor hver eneste jævla dag er en helvetes kamp? Hvorfor du HATER deg selv, verden og livet? FORDI DU FORTJENER DET. Du er dritt, hører du? Tror du virkelig DU har gjort deg fortjent til et godt liv? Du??? Du, som er universets avskum? Du som bare tenker på deg selv og gjør akkurat slik det passer deg best? Du som ikke gjør en dritt for noen? Du som bare tar opp plass i verden og koster samfunnet enorme pengesummer? Du som er så DUM at du ikke klarer få deg en utdannelse en gang? Du som er så motbydelig at ingen noensinne kommer til å ville gifte seg med deg? Du som er så forbannet MOTBYDELIG MOTBYDELIG MOTBYDELIG, for du ser ikke ut som den $2-hora Megan Fox? Scarlett Johansson. Kate Beckinsale. Natalie Portman. Etc. Du er faen meg så utrolig DUM!!! Tenk å tro at DU har gjort deg fortjent til et liv i sus og dus! At DU har gjort deg fortjent til et liv i harmoni? At DU. DU! DU fortjener å få drømmene dine oppfylt! Du fortjener faen ikke å ha drømmer en gang. Du kommer alltid til å være en TAPER! Hører du? Skjær deg opp, brenn deg opp, ødelegg den stygge, grusomme kroppen din en gang for alle! Du gjør meg KVALM, du gjør meg DÅRLIG. Fy faen, du er patetisk! Gjør verden en tjeneste, vil du? Gå inn på boden, hent hagla til samboeren og plasser avløpet i munnen. TREKK AV.

Takk.

Så.
Dett var dett.
ALT HÅP ER UTE.

Jeg har skrevet meg ut av psykehuset, mot råd fra behandler og post. Jeg fikser det ikke mer. Det finnes ikke HÅP. Jeg blir aldri frisk. Dette er skjebnen, denne enorme smerten som kveler meg, spiser meg levende - innenfra og ut. Jeg var aldri ment for dette livet. 27 år. Bortkastet. Hvorfor blir noen tildelt en slik vei? Hva er meningen bak? Hva er meningen med å bli født inn i verden, bare for å streve og streve, men aldri komme videre? Hva er meningen med å leve hvis man bare lider? Hvis man bare hater seg selv? Hvis hvert eneste åndedrag er et helvete.

Frihet.
Før helgen deltok jeg på en samtalegruppe det var meningen jeg skulle være med på utover høsten. Vi snakket om temaet frihet.
Jeg kan ikke huske hvordan det er å føle frihet.
Frihet til å være seg selv.
Fri fra alle tanker om at man er verdiløs. At man er dritt.
Fri fra alle tanker om at man ikke er bra nok slik man er, at man er stygg, feit, motbydelig.
Fri fra matslaveriet.

Jeg er ikke fri! Jeg blir aldri fri. Jeg har innsett det nå. Det finnes bare en måte for en som meg å bli fri på.
Men jeg vet ikke om jeg er sterk nok.