onsdag 29. desember 2010

OK

Ja.
JEG LEVER.
De siste par månedene har jeg bare ikke funnet RO til å sette meg ned og skrive.
Jeg har hatt lyst.
Jeg har hatt bruk for det.
Men roen. Og ordene, de har satt seg fast like ved fingerspissene.

Det er 29.desember 2010.
Bare noen få dager, timer, minutter igjen av året.
2010; FY FAEN som jeg har hatet deg!
Og jeg er glad for å se deg fare avgårde.
Men du tar ikke meg med deg!
Det er en seier.
Det har ikke alltid føltes slik, at det er en seier.
At jeg står her like herlig ved slutten av dette kapittelet også, MED PULS.
Det var ikke alltid tenkt slik, disse 12 månedene som har rast avsted.
Ja.
2010, jeg har hatet deg.
Men du har også brakt med deg noen GODE MINNER.
Du har også gitt meg mye!
På samme tid som dette har føltes som mitt verste år på lengelenge, har det også, jeg innrømmer det - vært mitt beste.
Det har SKJEDD mye i min kamp.
Min kamp som tidligere har vært utrolig ensom.
Jeg har fått støtte, hjelp, vennskap, kjærlighet, aksept, hos noen fantastiske, vakre mennesker jeg aldri noensinne kunne drømme om fantes.
Hvis dere leser dette, dere burde vite hvem dere er!

To av mine beste minner fra 2010 i bilder:

Jeg hang litt i kroker i år også. Dette ble den beste suspensionen (tilsammen gjorde jeg 6 i år). Bryst/kne (og deretter opp i bare bryst), Oslo SusCon i juli:






Det BLE kjæresteferie! Paris, november 2010:




Og nå.
AKKURAT NÅ...
Det går helt OK.
Jeg har vært spent på denne julen. Jeg elsker jul. Virkelig! Jeg vet det er mange psyke som sliter med denne tiden av året, men for meg har det alltid vært en favoritt. Det blir fri. Fri fra hverdagen. Jeg er stor tilhenger av fantasy-genren, kanskje nettopp derfor funker jul for meg. For hva er mer magisk enn jul?
I år kan jeg faktisk se tilbake på en, for meg, FIN adventstid. Ja, det har vært noen dårlige dager. Ja, jeg har to dager med overspising og oppkast på samvittigheten. Men det er TO dager. Bare t-o. Nå i romjulen, samme antall (så langt). Men, det var kanskje vel ambisiøst å tro at jeg skulle komme meg helskinnet gjennom uten noen tilbakefall? Etter min lengste, svarteste, verste høst på mangemange år.
Jeg g-l-e-d-e-r meg til 2011.
Uten at jeg helt tør tro det selv. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på hva det er, hva det er som forårsaker - at jeg disse siste par månedene av en eller annen grunn, på en eller annen måte, har klart å "bounce (almost) right back" etter en dårlig dag. Det har blitt med en, eller to på rad. Two stinking days tilegnet depresjonen, og så... En gnist. En gnist har tent seg i hjertet mitt, og den vegrer å slukne. UVANT.
Så tilgi meg. Tilgi meg hvis jeg har HÅP for fremtiden.
Tilgi meg, hvis jeg TROR på fremtiden.
Ja, livet mitt dreier seg fremdeles i veldig stor grad om kropp, vekt, utseende.
Ja, senest igår gråt jeg fordi jeg har lagt på meg litt iløpet av de første juledagene, og jeg føler meg utrolig S-T-Y-G-G.
Men jeg prøver.
Prøver å tenke at om noen dager, da, da kommer tiden for å ta opp kampen med spiseforstyrrelsen. Nå skal jeg prøve tillate meg selv å kose meg mest mulig resten av julen, gi meg selv litt tid etter nyttår til å omstille meg, og SÅ ta fatt på målet.
Målet om å nå ønsket vekt (57 kg. Alltid 57 kg).
Målet om å bli sunn og frisk.
Målet om å være aktiv for helsens skyld, for at jeg ønsker å være i god fysisk form og ser gevinsten av dette - ikke for kaloriforbrenningens skyld!!!
Målet om å kunne kjøpe de klærne jeg vil, bade og gå i korte skjørt til sommeren, henge ressurection (kroker i magen) - og ikke føle meg ille til mote og la selvhatet være hovedfokus sammen med kjæresten min.
GODT NYTT ÅR.
Jeg har HÅP.






3 kommentarer:

  1. <3

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal si... Annet enn at jeg er så uendelig glad for deg! Og jeg er SÅ stolt av deg Ingunn! Virkelig. Som jeg har sagt tidligere - du er virkelig en stor inspirasjon for meg og jeg gleder meg til 2011. Jeg håper jeg får se masse mer til deg, og at dette året blir så mye bedre enn det forrige. Alle muligheter er der - vi trenger bare å tro på det! Og litt flaks kanskje ;) Men alt er mulig og vi er da ikke så hakkan'es gærne, egentlig?

    <3

    SvarSlett
  2. Så glad jeg ble da jeg leste dette <3 Lykke til videre i 2011..

    SvarSlett
  3. Marita: <3 Haha, nei, når jeg ser rundt meg tror jeg iallfall ikke vi er så veldig mye mer hakkane's gærne sammenlignet med resten av befolkningen. Jeg håper vi ser mye mer til hverandre fremover, og vit at jeg alltid er der om du skulle trenge det! Tro og håp er vel halve veien dit, og med en porsjon flaks også burde det ikke bli så ille til slutt <3

    Og Anya, jeg skulle ønske jeg fikk se deg iløpet av 2011 også... Jeg tenker fortsatt mye på deg <3 (På en helt passende måte så klart, haha ;))

    SvarSlett