I hate my body

(Bildet har jeg googlet meg frem til; "i hate my body")

Når begynte det, når forstod du at kroppen din må hates? 

Den første tanken jeg fikk om at jeg må slanke meg, som jeg kan huske, tenkte jeg da jeg var 11 år. Jeg var ganske overvektig som barn, tilogmed feit? Jeg tror jeg veide ca 10 kg mer enn gjennomsnittet på mitt klassetrinn. 

Siste året på ungdomsskolen veide jeg 71 kg (!). Men jeg har alltid vært noe høyere enn "normalt", selv om det bare vil si 173 cm på strømpelesten. 

På mitt tyngste veide jeg 86 kg. Det var første året på videregående (note; jeg begynte på videregående når jeg var 19...). Det var da det skjedde, da forstod jeg at nok er nok. Og jeg har på mirakuløst vis siden den tid klart å gå ned 21 kg (i perioder mellom 21 - 27). MEN. Jeg ser ingen forskjell. Jeg vet at jeg må ha vært større når jeg veide 86, men jeg ser det ikke. Jeg har målt meg i flere år, så målene også sier jo sitt om den saken. Jeg ser bare den samme, store kroppen som desperat trenger å gå ned i vekt og strammes opp her og der.

Hvorfor motarbeider jeg meg selv? Jeg vet hva som skal til for å nå målet. Jeg trives og er mindre deprimert i de periodene jeg spiser okei og trener/mosjonerer mye. Det er kjempedeilig å trene, løpe i skogen og føle at man lever! Men når jeg er spiseforstyrret blir alt håpløst. Og jo mer jeg graver meg selv ned, jo mer jeg føler at jeg legger på meg, jo mer STYGG jeg føler meg - jo mer trigger det de spiseforstyrrede tankene og handlingene. Det blir en evig, ond sirkel. For ikke å snakke om at jeg blir veldig motløs av å gå ned i vekt, og oppdage alle de andre skavankene og feilene (jeg er veldig bevisst de hele tiden, men de sårer ekstra mye når vekten peker nedover. Da føler jeg at jeg uansett aldri kommer noen vei).

Uansett hvor lite jeg veier buler magen, og jeg har unormalt mye fett på kroppen. Skjelettet mitt kan ikke veie mer enn et par mikrogram! For, som jeg sikkert har skrevet om i det kjedsommelige, i forhold til høyden min er det egentlig ingenting galt med vekten. Men jeg SER JO HELT JÆVLIG UT. Jeg burde komme meg til lege og forhøre meg om fettprosenter og ditten og datten.

Og nei, Ingunn vant ikke idag heller. Spiseforstyrrelsen leder grådig, og jeg kan nå se tilbake på ikke mindre enn TI dårlige dager på rad. 

FAEN. 

Jeg er så lei! Så føkkings lei av alle dagene jeg mister til depresjonen, bulimien, selvhatet. 

Hvor ble alle dagene av? Plutselig er vi midt i juni, og jeg er nok en dag fattigere. 

Jeg mister livet til denne psykdommen. 

Help me help myself. 

Jeg vil leve for faen.