The voices in my head

Is telling me:

Du blir aldri bra nok.

Du kommmer aldri til å få den kroppen du trenger for å klare leve med deg selv.

Du er fullstendig verdiløs.

Du er fullstendig uinteressant, ingen legger merke til deg, du er i beste fall veggpryd.

Du hører ikke til.

Når kjæresten er lei deg, fordi du ikke lenger orker være med på "kjæresteaktiviteter", finnes det ingen andre i hele verden som noensinne kan finne på å forelske seg i deg, ville være med deg, ha deg, finne deg vakker og attraktiv.

Du er dritt.

Du er støv.

Du kan ingenting.

Det er ikke vits i å prøve, du kommer aldri til å klare det.

Du er en forbanna taper, du hører til nederst på rangstigen, du er ikke på den engang, du er flere tusen meter under rangstigen.

Tapertapertapertapertapertapertapertapertapertaper.

Du er styggstyggstyggstyggstyggstyggstyggstyggstyggstygg (hvem faen tror du at du er, hvorfor prøver du å se åkei ut, når du vet at du uansett for evig og alltid bare er styggstyggstyggstyggstyggstyggstygg, og hele verden stemmer i).

Du er så helsikes tjukk i huet, så føkkings dum, nærmest tilbakestående.
Folk med Downs Syndrom kan mer enn deg, skjønner mer, får til mer.

Du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok, du er ikke bra nok,

du er ikke bra nok,

du er ikke bra nok,

DU ER IKKE BRA NOK.
ALDRI JÆVLA BRA NOK.

(Men jeg er her fremdeles.

Av en eller annen grunn).

I was so confused as a little child

Feet don't fail me now

Take me to the finish line

All my heart, it breaks every step that I take

But I'm hoping that the gates

They'll tell me that you're mine

Walking through the city streets

Is it by mistake or design?

I feel so alone on a Friday night

Can you make it feel like home, if I tell you you're mine

It's like I told you, honey

Don't make me sad, don't make me cry

Sometimes love is not enough and the road gets tough

I don't know why

Keep making me laugh

Let's go get high

The road is long, we carry on

Try to have fun in the meantime

(Legg merke til pusisen i vinduet, da <3 )

Påskefeiringen er over for denne gang. Jeg er ganske fornøyd, og føler jeg fikk bra oppreisning etter den rævkjørte jula som nå - heldigvis - ligger langt bak oss allerede. Det er alltid trist når det er tilbake til hverdagen igjen, det er noe jeg har slitt med hele livet. Har alltid gruet meg til første skoledag etter diverse ferier, selv etter en vanlig helg var det å grue seg som faen til mandag. Det hjelper egentlig ikke at jeg ikke har noe å gå til, og at livet sånn sett sikkert går i ett - iallfall tilsynelatende for de som står utenfor og tror de kan og vet alt om livet mitt. Men for meg er det likevel og fortsatt forskjell på helg/høytider og hverdag. Jeg har forsøkt legge ord på det bl.a. her.

I påsken valgte jeg å gi faen i å tenke kalorier og what-to-eat-what-not-to-eat, noe som sikkert har resultert i x antall ekstra kilo (til tross for en del turgåing), og en følelse av at den gode perioden før påske var litt bortkastet. MEN, til helvete med dårlige følelser. Det jeg gjorde riktig før påske var uansett BRA for kroppen, og det kan vel aldri bli feil? Nå skal jeg senke skuldrene til imorgen, og deretter komme ordentlig igang med trening igjen. Sette opp en litt intensiv treningsplan for de neste par ukene, for å øke selvfølelsen litt raskere. 

Jeg trenger ikke være perfekt, det handler mer og mer om å være sunn og frisk - både i hodet og i kroppen. Gjøre det som er bra for kroppen, men også for sjelen, psyken, hodet. Og for meg så er ikke det å nekte seg å nyte av livets goder bra for min sjel. Men det er vanskelig å finne den gyldne middelvei, og spore vekk fra ytterkantene. Ikke dyrke det ekstreme, men forsøke finne tilbake til det normale i en hverdag der alt har dreid seg om mat i altfor mange år. Men jeg prøver. Faen som jeg prøver. Og jeg er her ennå. Jeg skal ingen steder.

Mars

Månedens stikkord: 

Mer sorg

Sint 

Fanden-i-voldsk 

Finne veien tilbake til verden - og livet

 

I mars har jeg:

- Vært gjennom mitt livs, til nå, største tragedie
- Hentet levningene etter Ronja
- Smakt Millom, som til min store skuffelse minner mye om gummi (jeg er stor brunostentusiast, så buuu)
- Gjort unna vårrengjøringen
- Bestilt enda en tatoveringstime
- Hatt en hyggelig helg sammen med mor og søster, fylt med fine turer i flott vårvær, god mat og kaffekos
- Møtt en kjempsøt vovve som syntes jeg smakte godt (thanks, Vanillary)
- Vært på kaffebesøk hos samboerens mor og hennes samboer, i den koselige leiligheten deres på Bøler
- Begynt å jobbe litt igjen på verdens beste arbeidsplass
- Gledet meg over våren for første gang på altfor mange år
- Truffet en gammel kjenning helt tilfeldig på Karl Johan
- Besøkt finestefine i Høna <3
- Sett sør-koreansk film og innsett at, nope, jeg e'kke riktig så smart som først antatt
- Gått tur med verdens beste Dennis (I luuuv you)
- Vært på kino for første gang på 7,5 måned (score, Kompani Orheim)
- Pyntet til påske, og gledet meg veldig til høytiden
- Hatt flere spyfrie enn spyfulle dager
- Spist hyggelig lunsj i Gran (!) sammen med Støtten
- Kjøpt superfine, antikke nøkkelvekter til ørene (tusen takk, fine kollegene som har vært i Milano)
- Sett film nr to på kino, We Need to Talk About Kevin (løved it)
- Begynt på årets påskekrimbok: Av Jord Er Du Kommet, Chris Tvedt
- Slitt med mange motstridende følelser rundt spising, trening og vektnedgang (og avslutter måneden psykisk sliten, men fortsatt ved mot og litt håp)

God påske!

(Det har jeg tenkt til å ha).