Denne følelsen.

Hvorfor blir den ikke borte?

Den forsvinner aldri!

Ingenting klarer helt å viske den ut.

INGENTING.

I perioder kan den være svakere.

I perioder nesten helt borte.

Men.

Den returnerer alltid.

Det slår aldri feil.

Det er som en jævla parasitt.

Stjeler all min energi, vilje til å prøve, klare, (over)vinne.

Og når den ikke er tilstede, eller nesten ikke tilstede.

Da føles det som kjærlighetssorg.

Skal jeg aldri mer... osv.

Hvor (p)sykt er det!

Finnes det virkelig håp for alle?

Virkelig?

Det tror ikke jeg.

Alle kan ikke reddes.

Noen er dømt (til et evig liv i pain and misery).

Og hvordan har det seg at jeg klarer se det triste i alt?

Hvorfor får til og med gode minner meg til å føle meg melankolsk?

Hvorfor gir til og med gode minner meg tårer i øynene? (Og da snakker vi ikke om gledestårer)

Yes.

It.

Hurts.

With.

Every.

Heartbeat.

He was never really one of the guys, no matter how hard he tried, often thought of suicide

.

IKKE

BRA

NOK

.

(Og ikke forsøk å overbevise meg om noe annet, tror dere ikke jeg har øyne i hodet, tror dere ikke jeg ser alle de andre, som er mye bedre, de som ser mye bedre ut. Tror du ikke jeg VET, tror du ikke jeg FORSTÅR! Det var aldri MEG, jeg kunne aldri bli)

Jeg er så LEI.

Så lei av å gråte.

Så lei av å hate.

Så lei av at det aldri blir bra.

Så lei av å være nederst på listen.

Så lei av å ikke ville være, eksistere, leve mer.

Ingen.

Ingenting.

A-L-E-N-E.

(Men ikke ensom)

Hvor skal jeg gjøre av meg?

Det er ikke plass i livet.

Jeg tør ikke tro det er plass i døden.

Ingen kan bare være... Så hva gjør man da?

JEG

VIL

IKKE

VÆRE

HER

!!!

En liten påminnelse til meg selv

Håret mitt. Jeg hater det, virkelig. I utgangspunktet er jeg fornøyd med frisyren jeg har for tiden, men selve håret... Det er tynt og stygt, og sikkert tørt og

slitt. Og jeg ser helt latterlig ut, uansett hva jeg prøver på.

Øyenbrynene mine. Uansett hva jeg prøver gjøre med de, nappe og forme de, så ser de OK ut noen dager, og deretter smalner de til og det ser bare helt for jævlig ut. Og NEI. Sminke funker ikke, det har samme effekt. Det ser OK ut en stund, deretter blir brynene smalere og jeg blir bare enda styggere.

Den lille røde flekken ved høyre øye. HVA FAEN. Hvorfor!?!?! Hvorfor meg for faen.

Nesen. OFF. Den er stor. Skjev. Potetnese, big time.

Munnen. Den er liten. Smale lepper. Ser jo jævlig bra ut i et tryne som overgår Lille Trilles ansikt.

Tennene. Skjeve, med typ "hesteform" (jeg vet hva jeg mener med det), misfargede og flere av de har skallet av litt.

Ansiktet mitt. Det er capital R capital U -NDT. Ingen definerte kinnben, ingen definert hake. Bare massevis av stygge fregner, som gir et aldri så lite rødskjær. Og masse ansiktshår. MMM. Sex-ey.

Jeg har unormalt brede skuldre.

Jeg har unormalt lange armer. For ikke å snakke om gammeldamesyndromet de er smittet av.

Brystene trenger et alvolrig LØFT. I tillegg er de fulle av strekkmerker.

Magen er STOOOOR. Og den blir faen ikke flat, uansett hvor lite jeg veier.

Lårene er enorme. Det er helt pinlig. I tillegg er også de fulle av strekkmerker, det er hoftene også. NEI, man trenger ikke å ha vært gravid for å få de, det holder å ha vært feit(ere). Hadde vært fint om ukebladene og alle andre pålitelige kilder hadde informert om det når jeg var 15, 16, 17! Istedet for å underbygge, og la følelsen av å være unormal og en forbanna freak vokse seg stor og sterk.

Og hvis lårene er enorme... Så er leggene hinsides. Jeg tar termen tykkelegger til et HELT annet nivå.

Føttene... Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg hater de. De har gitt meg selvmordstanker mange ganger. Og nei, det er ikke en overdrivelse.

Jeg kan også legge til:

Underlivet (uten at jeg vil utdype det mer, men det er en av operasjonene jeg trenger).

Kroppshår.

Og bare så det er fullstendig klart:

- SOMMER

- KJÆRLIGHET

- SEX

- FINE KLÆR (typ; kjoler, skjørt)

- BADING

... Det er for de pene menneskene. De slanke menneskene. De perfekte menneskene.

Vi andre,

vi kan gjøre det beste ut av det,

gjøre livene våre så meningsfulle som mulig,

men vi må alltid leve med tårer i øynene og blødene hjerter.

Mars

Jeg har vært utrolig lei. Så lei at jeg ikke har giddet eller orket skrive på bloggen heller. Selv om jeg faktisk har hatt en del på hjertet. Jeg kommer sikkert tilbake til dette, hvis bare formen kan ta seg opp litt. Uansett. Her kommer en kort, og veldig sen månedsoppdatering.

"Flirting is cheatings ugly cousin, Buddy, I am not a cheater".

- Adam Sandler som Dave Buznik i Anger Management

Positivt i mars: Mer blekk! Snømannen begynner å nærme seg ferdig, men... Det blir nok en runde til. Papirene fra NAV ang praksisplass er i boks, og jeg er offisielt en del av Pain Solution. A Special Night with the Head Master. Suspensionsøndagen på Blitz, der, woopdidoo, jeg er visst en del av Wings of Desire-teamet også. 6, S-E-K-S, spyfrie dager! Der jeg faktisk spiste riktig (nogenlunde) og trente nesten hver dag. DET har ikke skjedd siden før jul. OOOG. Igjen, kontakt med dette nydelige vesenet: StineSchmy. (du har vært HØYT, DYPT, YTTERST savnet).

Negativt: ALT ANNET. Jeg klarer ikke for mitt bare liv å gå ned i vekt. Jeg haterhaterhater meg selv, kroppen min, ansiktet mitt. Jeg kunne utdype i det vide og det brede det som er vondt og vanskelig, men jeg orker ikke akkurat nå. Vondt hjemme, vondt borte, vondt i sinnet, vondt i hjertet. Sier ikke mer om det nå.

Månedens favoritter:

TV: Igjen, det blir med serier på DVD. Og jeg er nå dypt og alvolig smittet av Dexter-feber.

FILM: True Grit. O YEAH. Minner meg om at jeg må sparesparespare til en tattoo-ide jeg har.

LESESTOFF: Ha. Ha. Ha. Jeg har klart å lese et helt kapittel i den siste Harry Potter-boka. Gud, det går fort fremover! Håper hodet er litt mer med rundt påske, har nemlig spart opp en herlig krimbok til da!

SANG: Alt som surrer og går på min elskede Eddie (les; iPoden min).

Til slutt. Jeg har ikke så mye å komme med her... Annet enn kanskje, ikke glem Japan. Selv om det for tiden er litt stille i avisene og på nyhetene. OG, okei: Jeg GREMMES, virkelig gremmes, over alle motehorer som skal tatovere og pierce seg. Det gnager, men jeg skal prøve heve meg over det. Som en god venn av meg sa, det er jo tross alt det vi lever av.