Hvorfor blir den ikke borte?
Den forsvinner aldri!
Ingenting klarer helt å viske den ut.
INGENTING.
I perioder kan den være svakere.
I perioder nesten helt borte.
Men.
Den returnerer alltid.
Det slår aldri feil.
Det er som en jævla parasitt.
Stjeler all min energi, vilje til å prøve, klare, (over)vinne.
Og når den ikke er tilstede, eller nesten ikke tilstede.
Da føles det som kjærlighetssorg.
Skal jeg aldri mer... osv.
Hvor (p)sykt er det!
Finnes det virkelig håp for alle?
Virkelig?
Det tror ikke jeg.
Alle kan ikke reddes.
Noen er dømt (til et evig liv i pain and misery).
Og hvordan har det seg at jeg klarer se det triste i alt?
Hvorfor får til og med gode minner meg til å føle meg melankolsk?
Hvorfor gir til og med gode minner meg tårer i øynene? (Og da snakker vi ikke om gledestårer)
Yes.
It.
Hurts.
With.
Every.
Heartbeat.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar