But of the seven deadly sins, wrath is the healthiest

Jeg er så sint. Jeg er rett og slett så inni helvete forbannet. Jeg er så sint på d-e-g. Jeg vet det er feil av meg å være sint på d-e-g, jeg vet det ikke er d-e-g jeg burde være sint på. Men den personen jeg burde være sint på kan ikke såre meg mer. 
Så jeg er sint på d-e-g. Og egentlig har jeg rett til å være litt sint på d-e-g, for selv om jeg vet at du ikke skylder meg a god damn shit, så gjør det så satans vondt. Det d-u gjorde, det plager meg fremdeles, tre uker senere. Det satte meg flere tusen millioner månestøvelskritt tilbake. Føkk alt jeg skrev om omveier her for litt siden, D-U satte meg tilbake. Enorme syvmilssteg. 
Jeg er sint for at d-u fikk meg til å føle meg bedre. Jeg er sint for at d-u fikk meg til å føle meg dum, når jeg innså at jeg nok en gang ikke var verdt en dritt. Jeg føler meg dum, fordi jeg trodde faktisk d-u mente de tingene d-u sa. Jeg føler meg dum som kunne tro på d-e-g. Jeg føler meg dum fordi d-u som alle andre er full av dritt. Jeg er sint fordi d-u ikke ofrer meg en tanke lenger, at d-u nå lever i sus og dus og er lykkelig. Jeg er sint fordi d-u sendte meg lysår tilbake hva spiseforstyrrelsen angår. 
Over én uke med overspising og oppkast nå. Tusen hjertelig takk. Jeg kan kjenne kiloene balle seg på, og for hver kilo vil jeg bare dø mer og mer, og jeg vet faen ikke hvordan jeg skal klare begynne på nytt igjen. Jeg har ikke veid under 65 kg siden ifjor sommer. Det er over ett jævla år siden. Da veide jeg 63 kg under SusCon 2011.
- 65 kg! Det var smertegrensen min før for hvor mye jeg kunne veie. Og fortsatt var det 4 kg for mye, og 6 kg over målet. Jeg har ikke veid meg på lenge nå, jeg tør rett og slett ikke. Ikke tør jeg måle meg heller. Men jeg håper jeg fortsatt ligger under 70 kg. Kommer jeg over 70 kg igjen (4,5 år siden, bank i bordet) er det bare å hente hagla fra boden for faen. 
FY FAEN, jeg er så sint på d-e-g. Jeg forbanner den dagen jeg møtte d-e-g, dette er ene og alene d-i-n skyld. Hadde jeg ikke truffet d-e-g vet jeg at jeg hadde klart å holde fokus, styre unna føkkings Mia, fortsatt å trene målrettet, og jobbe med å oppnå et sunt sinn i en sunn kropp. 
Jeg burde visst at jeg aldri kommer til å være bra nok for noen, at visse drømmer bare må legges lokk på og holdes nede og drukne bort i hverdagen, for at jeg skal klare overleve et helt liv. 
Hvordan skal jeg klare begynne på nytt på nytt? Jeg vet ikke om jeg klarer det flere ganger. Jeg har startet på nytt hele livet, og jeg er faen meg snart tredve år. 
Hva er det som feiler meg? Hva er det som gjør at det er helt umulig for noen å like meg? Er jeg virkelig så jævlig avskyelig? Er jeg virkelig så råtten og jævlig som person? Og hvorfor er jeg hjernevasket til å tro at et liv må inneholde dette for å kunne være et verdig, vellykket og bra et? Hadde de rett alle sammen, de som mobbet meg og gjorde meg så smertelig klar over alle mine feil og mangler i alle år når jeg gikk på skolen? 
Dette er ikke tilfeldig. 
Det var de som hadde rett hele tiden.