Jeg skal ikke tro at jeg er noe

Når tiden er her,
så er den vel det.
Men det er med blødende hjerte og tårer i øynene,
jeg innser nettopp dette.
Jeg har opplevd stunder av lykke.
Det er ikke det.
Men noen ganger har man kanskje tent lyset i begge ender.
Kanskje uten å mene det.
Kanskje har man måttet.
Og da er det ikke lenger flere veier å snu seg.
Lyset,
det brenner ut.
Jeg vet jeg kunne vært god for mye mer.
Jeg vil virkelig tro det.
Men jeg holder det ikke ut.
Denne kroppen er et fengsel,
og jeg orker det ikke mer.
Drømmene,
troen,
håpet,
målet.
Hvordan kunne jeg være så dum å tro det ville vare.
Jeg er sint på DEG,
for det er din feil at jeg måtte oppleve denne skuffelsen nå.
Jeg er sint på d-e-g,
fordi jeg aldri skulle ha møtt deg i utgangspunktet.
Og jeg er sint på MEG,
fordi jeg alltid har vært,
alltid kommer til å være,
en jævla, forpult verdiløs dritt av en unnskyldning for et menneske.

Og husk at jeg elsker dere, virkelig mer enn jeg kan få meg til å si. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har klart å stå på mer for dere, hvorfor jeg bare svikter dere, når det er dere jeg har alt å takke for. 

Jeg kunne aldri betalt tilbake, ikke engang om jeg hadde forsøkt enda mer. 

Det sier vel alt om hvilket dårlig menneske jeg er,

og alt om hvor enestående og fantastiske dere er.