Grua 20.september

"Jeg har vært narkoman.

Alt egentlig.

Kokain, ecstasy, alkohol.

Heroin også.

På slutten deala jeg litt også, det kunne jeg kanskje satt på CV'n".

- Fritt sitert etter Oslo 31.august

Nei, jeg har aldri rørt narkotika, men likevel rører hovedkarakteren i denne filmen meg ekstremt mye. 

Han er narkoman, jeg er psjuk i huet. 

Jeg kjenner meg mye igjen i han. 

Og det gjør jævlig vondt.

Han ender med å ta en overdose med vilje.

Talk to me

Tell me things I could find helpful

How can I stop now

Is there nothing I can do

I have lost my way

Det hender jeg sitter sent oppe og ser på søppel-TV. Når jeg er virkelig deprimert mener jeg, og egentlig ikke vil legge meg, fordi å legge seg betyr å måtte ta tak i en ny dag når man våkner igjen. Iallfall. Noen ganger kommer jeg over program som er litt mindre søplete enn andre. Jeg tror denne serien heter "Forbindelser", tror den egentlig går på den der kjerringkanalan FEM, men TvNorge sender det i reprise på hverdagene sånn ved midnatt. Én av damene de følger her, beskrev noe jeg vil dele. Igjen, fritt sitert. Men jeg får med budskapet: Hun forteller om Oslo en varm sommerdag, når alle flokker ut til parkene og lar klærne falle for å slikke sol. "Alle de deilige menneskene". Så sier hun vel noe slikt som at, hun gjør ikke det, "fordi ingen vil se det". Altså, ingen vil se henne, en ung dame med noen kilo for mye, halvnaken i en park når sola står høyt på himmelen. INGEN VIL SE DET. Jeg synes ærlig talt denne dama var ganske søt. Mener å huske hun var på min alder, og jadda, hun er vel det man kan kalle formfull. Men kjempesøt. Også kan hun si det om seg selv; "ingen vil se meg halvnaken". Men jeg skjønner jo hva hun mener. Og jeg føler det akkurat slik om meg selv også. Faen, jeg vil jo ikke engang se meg selv halvnaken. Har jeg noensinne fortalt om den gangen jeg følte meg så feit, at jeg orket faen ikke dusje. Jeg vasket håret i vasken på badet, og gjennomførte såkalte kattevasker. Bare for å slippe å være helt naken. Dette pågikk en god stund, ukesvis. Kanskje noen måneder tilogmed.

Åherregud, jeg er så sliten. Jeg trodde jeg var på rett spor. Jeg følte meg motivert, ikke faen om jeg skulle kaste bort mer av livet mitt på bulimi og oppkast og jojoslanking. Jeg skulle på en eller annen måte klare det, jeg skulle nå målet mitt, jeg skulle begynne å tenke arbeidsliv fra nyttår, blablabla. Så skjer denne ene lille tingen. Og sammenbruddet er et faktum. Jeg klarer det ikke mer. Denne kroppen er en forbannelse. Hver minste tomme er en forbannelse som ikke er til å holde ut. Ikke engang når jeg prøver å rette opp i det som er feil, blir det bra. Det blir faen meg verre. Alt er galt, alt. ALT.

Hva skal jeg gjøre? Jeg har brukt opp alle sjansene mine snart. Jeg har ikke flere liv. Jeg orker ikke begynne helt på nytt. Ikke nå igjen. Jeg vurderer om jeg burde ringe fastlegen, men jeg er ikke så flink til å stå på mitt. "NEI, JEG KAN IKKE VENTE ET HALVT ÅR PÅ HJELP. JEG VIL DØ NÅ, IDAG. HELST IGÅR. HJELP MEG NÅ FOR FAEN". Hvis de spør om jeg kommer til å gjøre noe dumt, kommer jeg sikkert til å riste på hodet og smile og bare "å neida, ikke jeg, jeg er så feig som faen, så du kan ta det helt med ro". For jeg hater jo oppstyret. Jeg vil ikke ha hjelp sånn sett. Men hva skal man gjøre når man kjenner at hvert eneste steg man må gå er en enorm belastning. Når det føles som man er en levende død, som kun gjør alt det nødvendige på autopilot. Jeg har ikke flere svar. Og alt jeg klarer tenke er; "skal jeg virkelig dø uten noensinne vite hvordan det er å ha en fin kropp". HAHA! Er det mulig.

Jeg synes ikke drømmene mine er så urimelig høye. Jeg synes ikke jeg stiller altfor høye krav til livet. Så får jeg bare all denne dritten tilbake... Da er det jo meg det er noe feil med? Da er det jo MEG, det er JEG som ikke fortjener livet.