Åffer ble det kvelden?

Det er litt stille på bloggen for tiden, og jeg vet ikke helt når det kommer til å ta seg opp igjen. Det viktigste å understreke er at bakgrunnen for stillheten handler ikke om at det går dårligere med meg - snarere tvert imot. Sakte, men sikkert har jeg begynt å ta bittesmå steg mot et liv igjen. Jeg har begynt å jobbe på Pinpoint igjen etter et halvt års permisjon. Enn så lenge blir det bare én dag annenhver uke, men kanskje jeg får til ukentlig etterhvert slik som før. Jeg er oppe i 13 spyfrie dager; jeg spiser tre måltider om dagen og trener hver dag, så sant det lar seg gjøre. For de spesielt interesserte har jeg telt spyfrie og spyfulle dager siden 23.mai ifjor. Les gjerne dette innlegget. Siden 18.desember ser det slik ut: 1 halvgod - 1 dårlig - 5 halvgode - 4 dårlige - 3 halvveis - 2 dårlige - 1 halvveis - 2 dårlige - 1 halvveis - 5 dårlige - 2 halvveis - 1 halvgod - 1 dårlig - 6 halvgode - 15 dårlige - 3 halvdårlige - 1 dårlig - 2 halvdårlige - 2 dårlige - 1 god - 1 halvdårlig - 1 god - 2 halvdårlige - 6 gode - 2 halvgode - 2 halvdårlige - 1 halvgod - 1 god - 5 halvdårlige - 4 halvgode - 1 halvdårlig - 13 gode. Hvor lenge jeg kommer til å fortsette telle vet jeg ikke, jeg vet ikke hvor meningsfullt det egentlig er for meg selv engang. Men kanskje jeg teller t.o.m 23.mai i år i det minste, så har det gått et helt år. 


Så, det går litt bedre. Men det er i disse periodene jeg sliter mest med å finne ord til å legge ut på bloggen. Kanskje fordi det er sorgen og smerten som brenner mest, og fortsatt setter dypest spor i meg, selv om oppturene selvsagt er høyt verdsatt. Det er smerten jeg kjenner best. Det er smerten som føles tryggest, det er den jeg klarer best beskrive. Men jeg håper jeg én dag kan kjenne på at det også er trygt å ha det bra, og at jeg da klarer skrive om det også.


Jeg har dessuten bestemt meg for at fastlegen min kan dra til Helvete: FØKK HAN. Dør jeg så er det hans blod på mine hender (Edit 27.03: Haha, må jo bare le, så jeg lar det stå som skrevet... Selv om det her selvsagt egentlig skulle stå MITT blod på HANS hender. Men der kan man se hvor sint jeg er på han!), som gav faen i å hjelpe meg når jeg trengte det som aller mest. Men fikser jeg dette, hvis jeg får til dette livet denne gangen... Da er det fremdeles føkk deg til han, for jeg klarte meg uten hjelp fra hans ignorante ræv. Jess, jeg er både bitter og hevngjerrig, og skammer meg egentlig ikke over det.

Denne videoen har jeg postet før tror jeg, men den er fortsatt veldig fin.

Dessuten passer tittelen bra. 

Fri meg.

Maybe everything that dies someday comes back

Så lett det hadde vært å bare legge seg ned og dø. 

Så mange ganger jeg har ønsket å gjøre nettopp det, ikke bare dette siste halve året - men tilsammen iløpet av livet. 

Så mange ganger livet har handlet mer om døden enn om livet selv.

Jeg skulle ikke leve mer.

Dette var min siste tid.

Jeg skulle ikke oppleve å se mars 2012.

Jeg var fast bestemt på at å dø, det var det eneste svaret for meg.

Så kom det.
Den siste knyttneven i magen.
Det aller siste slaget i ansiktet.
Men bare den nestsiste spikeren i kista.
For nå er jeg sint.
Nå er det nok; NOK ER NOK.
Det er én ting å være ute etter meg, men når det skader de som står meg nærmest, da er det av med silkehanskene.

Jeg har helt siden ungdomsskolen hatt en overbevisning om at noe eller noen straffer meg.
Jeg kommer ikke fra et kristent hjem, jeg tror ikke på Gud, så hvor disse tankene har oppstått er vanskelig å si.
Men sånn er det nå likevel en gang: jeg blir straffet for alle mine handlinger, alt jeg har gjort galt i livet, alt jeg har hatet og vært slem og grusom.
Å miste Baby B og Tvilling var for meg det siste beviset på at dette er sant.
For hvordan kan noe slikt skje hvis det ikke er ment som straff, hvis jeg ikke på en eller annen måte har gjort meg fortjent til den smerten?

Det har forandret Birgit.
Hun er nesten som normal igjen, men jeg merker det på henne at det ikke er helt som før - og at det aldri vil bli det igjen.
Hun har opplevd en sorg som ikke var ment for henne.
Det er for meg fullstendig uakseptabelt.

Jeg skal kjempe til det siste, to the bitter end and beyond.
FØKK DEG VERDEN, jeg skal ikke legge meg ned og dø - ennå.
Det går som det går, kanskje går det til Helvete - men kanskje er det min tur til å vise denne faenskapen at det skal mer til for å knekke meg.

Jeg er lei av å være svak.
So here goes, life: om det bærer eller brister spiller egentlig ingen rolle.
Det som betyr noe er at jeg ikke vil la meg tråkke på lenger, ikke av en jævla sjel, og aller minst av livet.

That is the question

Jeg er lei av å være trist. Jeg er lei av å kjenne sorgen tynge hjertet. Jeg er lei av å sjelden eller aldri ha noe positivt å komme med. Derfor lar jeg meg inspirere av noen av bloggene jeg har vært innom den siste tiden, senest Lindasøte, og besvarer noen spørsmål. Jeg kommer aldri til å ha nok lesere til å gidde ydmyke meg selv ved å utlyse spørsmålsrunde, men det er artig med spørsmål, so here goes:


1. Favorittplasser?
Osjlooo. Månefisken. Hjemme. Skogen. Barndomsstedet.

2. Favorittfarge?
Svart, grå, rød, knallgrønn og gul (men ikke pastell! Ingenting som er lyse-et-eller-annet er fint)


3. Samler du på noe?
Jeg samler på kinobilletter! Det er geeksamlingen. Også pleier jeg samle på div billetter, restaurantregninger o.l fra reiser. Jeg og samboeren samler på restaurantregninger fra de gangene vi er ute og spiser. Ellers går det i alminnelige ting som serier på dvd og øresmykker.


4. Favorittblomst?
Forglemmegei. Løvetann. Markblomster generelt.

5. Favorittlukt?
Jul! Nykokt kaffe, trøtt pusekatt, hest, skogen etter et regnskyll om sommeren, sjokolade. Nybakt brød. The Olive Branch. Tatoveringsstudioer. Og lukten av blod når man får aftercare etter en suspension.


6. Hvilket land var det siste du besøkte, utenom Norge?
Jeg antar det blir riktig å si Hellas. (Ferietur til Santorini i september ifjor).

7. Den første tingen du tenker på når jeg sier "rød"?
Juuuul. Og blod.

8. Hvilken radiostasjon hørte du på senest?
Tror faktisk det kan ha vært P1. Jeg hører a_l_d_r_i på radio, men forrige fredag når vi skulle kjøre barna til samboeren til Gardermoen, endte vi opp med å høre grytidligmorgenradio.


9. Hva liker du best i leiligheten din?
Pusekattene. Sofaen er dødskul, hvis man ser bort fra at de førnevnte pusekattene har brukt den som klorepute i 3,5 år. Heh. Dessuten har vi fin utsikt.


10. Om du kunne fly, hvor ville du fløyet først?
Til et annet liv? Eventuelt kunne jeg sikkert nøye meg med en flaksetur over Atlanteren til en eller annen by i o-du-store-Amerika.


11. Hvor mange blogger leser du fast?
Åherregud, tror jeg telte at jeg følger nesten 30 på Bloglovin. Men noen av de oppdaterer sjelden, pluss at jeg ikke leser aaaaalle disse like omhyggelig.


12. Sover du på en spesiell måte?
Jeg sover ofte med tre stykk katt i senga. (Hva skal jeg gjøre, kick'em out? No can do).

13. Siste person du ringte til?
Han mannen. Som bor i den samme leiligheten som meg selv.


14. Hvilken by er den fineste du vet?
Oslo! Jeg elsker Oslo. Men, kan legge til Paris (hadde jeg vært tøff skulle jeg bosatt meg her en periode), Nashville, Las Vegas og San Francisco.

15. Hva heter filmen du sist så på kino?
Å, LOL. Jeg husker faktisk ikke (gidder ikke sjekke billettene nuh), men en eller annen film jeg ikke likte noe spes. Har ikke vært på kino på et halvt år ca. Jeg pleier vanligvis ligge på et snitt på 2 kinofilmer i måneden.


16. Hva ser du om du ser til høyre?
Grua by night. Har visst glemt å lukke persiennene.


17. Hva gjør deg glad akkurat nå?
Hm. At det er helg. I helga skal jeg besøke min mor, og søster som kommer oppover til Hadeland.


18. Hva slags vær er det hos deg akkurat nå?
Ø. Det er kvelden. Det er mørkt. Sånn vær.


19. Hva var det siste du spiste?
Wok, baby.


20. Hva liker du best med deg selv?
Tatoveringene og cuttingene mine. Suspensionarrene, og de stooore ørene.

21. Hvilke land har du vært i? 
England, Skottland, Wales, Italia, Sverige, Finland, USA, Frankrike og Hellas.


22. Det siste du kjøpte?
En stor flaske Cola, Tine Sjokomelk (de små), Luksusmiks, fyrstikker og lightere (til samboeren) på Kiwi.


23. Hva stod det på den siste sms'en du fikk?
"Hei på dg! Er innom m en god klem<3" - Rakelfine


24. Hvem fikk du en klem av sist?
Bjørnar. Men jeg fikk den ikke, jeg stjal den.


25. Hva er du flink til?
Høhø. Jeg har stålkontroll på penger/pengebruk, og jeg har god orden.


26. Siste to bøker du leste?
Det tror jeg faktisk må ha vært Julemysteriet av Jostein Gaarder, og The Deathly Hallows (Harry Potter) av J.K. Rowling. Holder på med Hold Tett av Harlan Coben nå om dagen. Leselysten min går veldig i perioder, pga dårlig konsentrasjon. Men jeg elsker bøker, og burde sannsynligvis vært bibliotekar.


27. Hva lengter du mest etter akkurat nå?
Bedre dager. Livslyst. Livsgnist. Livshåp. Livsglede. Og å henge i kroker igjen.

28. Hva har du som ringelyd på mobilen?
Hvis mobilen min IKKE er satt på lydløs/vibrasjon har det skjedd en kjempefeil.


29. Favorittfilmkarakter?
Mickey Rourke som Randy "The Ram" Robinson i The Wrestler. Så kan jeg også legge til Owen Wilson som Francis Whitman i The Darjeeling Limited, Jeff Bridges som Bad Blake i Crazy Heart, Jake Gyllenhall i Donnie Darko og James Stewart som George Bailey i It's a Wonderful Life. Dessuten elsker jeg Bryan Cranston aka Walter White i Breaking Bad, selv om det er en TV-serie. Edit: Okei, okei. Jeg ser myyyyye film, så det måtte selvsagt dukke opp et par favoritter til: John Malkovich aka Cyrus "The Virus" Grissom in my all time favorite Con Air <3<3<3, og stort sett alle filmkarakterer Danny Trejo gjør.

30. Hva er viktigst for deg?
Fine mennesker, dyr, suspension. Finne ro til å leve, oppnå det som for meg kan kalles et godt liv. Og, den kroppsfikserte i meg må dessverre også legge til; å gå ned i vekt og å få en kropp jeg kan leve med.

På tampen av en kveld...

...skal jeg komme med verdens beste tips: 

TØRK STØV PÅ KVELDEN. 

Da er det så mørkt at man ikke ser at alt støvet egentlig bare dyttes rundt.

Forsøker å vende tilbake fra tapet. 

Men det går ikke et sekund uten at jeg tenker på dere, tenker at nå skulle dere vært her, nå skulle jeg overøst dere med kjærlighet og omsorg. 

Jeg tenker på alt jeg går glipp av, alle stadiene jeg ikke var forunt å oppleve med dere - og det gjør meg bitter. 

Men bitter er bra, SINT er bra. 

Sint betyr FØKK DEG HELVETES DRITTVERDEN, ikke faen om du skal få ta livet av meg ennå.

God natt.

"We'll never get over it, but it's okay".

- Anjelica Huston i The Darjeeling Limited

Om Baby B og Tvilling

Baby B var ikke alene i magen.


Baby B ble født død fredag formiddag, rundt 12.30. Birgit begynte å gi tegn på at fødselen var i gang ca kl 10.50. Det tok lang tid før vannet gikk, og enda lenger tid før babyen kom. Hun har tydeligvis hatt store problemer hele veien. Når jeg først så de små tottelottene som var på vei ut av henne ble jeg så glad, helt til det gikk opp for meg at "dette er feil, hodet skal jo komme først". Hun trykket og trykket, men alt gikk fryktelig sakte. Til slutt tok jeg tak i de små bena til babyen og hjalp til med å dra. Baby B fikk aldri leve utenfor Birgits liv. Jeg prøvde å gni den lille magen og det lille brystet, og jeg gav munn til munn. Nå har jeg delte følelser; på en måte føler jeg at jeg ikke gjorde nok, at jeg gav opp for fort (jeg holdt på med dette en stund, men hvor lenge er lenge nok?) - på en annen måte så vet jeg at Baby B var død før den kom ut. Og kan man gjenopplive noen som er født død?

Lørdag morgen, rundt klokken 05.00, begynte Birgit å oppføre seg veldig rart. Hun la seg inntil meg, og hun hadde trekninger og hun trykket innimellom. Pustet litt tungt og skalv av og til. Jeg ble bekymret og bestemte meg likegodt for å stå opp. Hun fulgte etter meg, og forsøkte opp til flere ganger å gjemme seg. På dette tidspunktet var jeg lettere hysterisk, jeg ble engstelig for at Birgit også skulle dø. Men hva faen gjør man en lørdag morgen klokken 5!? Jeg har hverken bil eller førerkort, og jeg visste ikke når jeg kunne begynne å ringe dyrlegen som hadde helgevakt. Det endte med at jeg ringte søsteren min i Oslo ca tre kvarter senere, jeg vet hun alltid har mobilen ved siden av seg. Selv om jeg visste at hun ikke kunne hjelpe sånn sett, var det bare noe med å høre en annens stemme. Å ikke føle seg så alene. Etter en del om og men, og kommunikasjon med søsteren, bestilte jeg en taxi for å reise over til moren min. (Der er jeg nærmere dyrlegen). Litt over 7 var jeg og Birgit på vei.

For å prøve gjøre en lang historie kort: I 9-tiden så jeg at en hale var på vei ut av Birgit. Moren min fikk endelig tak i dyrlegen (som hadde hatt problemer med telefonlinjen sin), og ca kl 10 var vi hos han. Det var en baby til i magen. Dyrlegen gav Birgit en sprøyte som skulle fremskynde veer, og dro ungen ut av henne. Jeg synes det er helt uforståelig hvordan det kan ha gått så enormt lang tid mellom hver baby! Tvilling har mest sannsynlig ligget død i magen siden Baby B ble født. Det verste av alt var at dyrlegen bare kastet Tvilling i søpla, og jeg med min sosiale angst fikk ikke til å spørre om jeg kunne værså snill få lov til å få den med hjem. Slik at den også kunne begraves til våren. Det stikker sånn i hjertet av å tenke på.

Birgit var kjempeflink hos dyrlegen. Hun fikk tre sprøyter uten å si et pip. Det gjorde nok veldig vondt når dyrlegen forløste babyen, men det skulle bare mangle. Hun bet meg kraftig i fingeren, siden det var jeg som holdt henne fast. Men jeg er så stolt av deg lille venn, du var så flink.

Etterpå reiste vi tilbake til moren min. Vi slappet av der noen timer, før en bekjent av meg - som har vært der og støttet meg i mange år, helt siden selvmordsforsøket mitt på videregåenede - kom og hentet meg og Birgit, og kjørte oss hjem. Resten av lørdagen var ufattelig tung. Birgit var mest sliten, og lå mye på sofaen sammen med meg. Utpå kvelden derimot begynte hun å lete etter ungene, hun gikk rundt i hele leiligheten og gråt og var veldig urolig. Kanskje har hun hatt en del melkespreng også.

Gårsdagen var også vond og trist, med Birgit fremdeles vandrende hvileløs mens hun ropte på barna. Det har vært det aller verste oppi det hele, å se og høre hennes sorg - hennes savn. Jeg klarer meg; jeg fortjener tapet, sorgen, smerten og savnet. Men ikke Birgit. Birgit fortjener å ha babyene her, liggende ved siden av seg mens de piper etter melk. Hva er meningen med dette? Hva er meningen med å la Birgit gå gjennom alt dette vonde? Jeg blir så forbannet sint! FY FAEN! HVA ER MENINGEN?


Dyrlegen mener grunnen til alle komplikasjonene kan være at Birgit er så liten. Til å være fullvoksen katt er hun i mine øyne, med sine knappe 3 kg, veldig liten. Jeg var ganske overrasket over at kattungene var såpass store som det de var, iogmed at hun selv er så lita. Han mente videre at det beste mest sannsynlig er å la henne slippe gjennomgå et svangerskap til, for ja, det kan selvsagt gå bra neste gang - men pga størrelsen hennes er det ingen garantier. Jeg har ventet sånn på babyene! Jeg ønsket de mer enn noe annet. Men risikoen ved å prøve få kattunger én gang til er for meg altfor høy. Jeg klarer bare ikke gå gjennom dette én gang til, og aldri i verden om jeg vil utsette Birgit for det igjen. Hva om hun ikke tåler påkjenningene neste gang? Hva om jeg mister Birgit også? Det er det bare ikke verdt. Uten garantier kan jeg ikke ta sjansen på noe slikt nok en gang.

Det gjør vondt. Det gjør ubeskrivelig vondt. Sorgen føles tung. Hjertet mitt brister, blør. Det er et stort hull som aldri vil kunne fylles. Jeg har ennå ikke fordøyd tapet av Ronja, så skjer dette. Baby B og Tvilling var grunnen til at jeg klarte å holde meg oppe nå, de var grunnen til at jeg valgte å gi livet en sjanse til. Min umiddelbare reaksjon etter at Baby B ble født død var "nå er det nok, nå orker jeg ikke mer. Nå tar jeg alle pillene jeg har liggende og gir faen, nå vil jeg bare dø". Men jeg lever ennå. Jeg lever med sorgen hver eneste dag. Jeg prøver å holde meg i live for Birgit. Hun gråter igjen, og om ingenting annet, så vet jeg at hun trenger meg.

Disse bildene er kanskje groteske for noen, siden Baby B er død.

Men jeg måtte ha noen bilder for min egen del.

Baby B og Tvilling, et lite stykke pappa og et lite stykke mamma Birgit.

Jeg la ofte hodet inntil magen, og jeg kunne høre dere.

Jeg kunne høre dere leve der inne.

Vi kommer alltid til å savne dere.

Jeg har elsket dere høyere enn himmelen og dypere enn havet.

Takk for at dere gjorde meg så glad,

for at dere gav meg litt av håpet tilbake.

Jeg kommer alltid til å sørge over at jeg aldri fikk lov til å se dere vokse til,

og over at dere aldri fikk oppleve livet.

Dere hadde elsket det.

Dere hadde vært de beste til det.

"One of the greatest tragedies of my life".

- Christopher McCandless

Baby B

Baby B

født: 2.mars 2012

død: 2.mars 2012

I mor Birgits liv gav du meg håp og glede. 

Jeg har ventet sånn på deg, men du fikk ikke lov til å leve. 

Og Birgit fikk ikke lov til å være mamma. 

Det var bare deg i den lille magen hennes.

Jeg har elsket deg fra jeg forstod du var et liv,

og sorgen jeg føler nå er altfor stor - vond - uhåndterlig - uoverkommelig.

Jeg håper våren kommer raskt, 

så jeg får gi deg en verdig begravelse.

Det føltes helt forferdelig å legge deg i en eske i fryseren,

selv om jeg bredte en liten klut rundt deg - er jeg redd du fryser.

Men kroppen din var allerede så kald.

Hva er meningen med dette?

Jeg forstår nå, en gang for alle, at jeg skal straffes til det tar livet av meg:

Men hvorfor måtte det gå utover uskyldig liv?

Hvorfor måtte det gå utover Birgit?

Jeg vet hun ville blitt verdens beste mamma,

og Bjørnar ville blitt verdens beste onkel.

Det finnes ingen mening med dette.

Jeg vet ikke om jeg klarer bære mer smerte nå.

Fra en ørliten gnist av håp, bygget opp rundt livet som vi ventet på, til ønsket om å dø:

in the blink of an eye.