Maybe everything that dies someday comes back

Så lett det hadde vært å bare legge seg ned og dø. 

Så mange ganger jeg har ønsket å gjøre nettopp det, ikke bare dette siste halve året - men tilsammen iløpet av livet. 

Så mange ganger livet har handlet mer om døden enn om livet selv.

Jeg skulle ikke leve mer.

Dette var min siste tid.

Jeg skulle ikke oppleve å se mars 2012.

Jeg var fast bestemt på at å dø, det var det eneste svaret for meg.

Så kom det.
Den siste knyttneven i magen.
Det aller siste slaget i ansiktet.
Men bare den nestsiste spikeren i kista.
For nå er jeg sint.
Nå er det nok; NOK ER NOK.
Det er én ting å være ute etter meg, men når det skader de som står meg nærmest, da er det av med silkehanskene.

Jeg har helt siden ungdomsskolen hatt en overbevisning om at noe eller noen straffer meg.
Jeg kommer ikke fra et kristent hjem, jeg tror ikke på Gud, så hvor disse tankene har oppstått er vanskelig å si.
Men sånn er det nå likevel en gang: jeg blir straffet for alle mine handlinger, alt jeg har gjort galt i livet, alt jeg har hatet og vært slem og grusom.
Å miste Baby B og Tvilling var for meg det siste beviset på at dette er sant.
For hvordan kan noe slikt skje hvis det ikke er ment som straff, hvis jeg ikke på en eller annen måte har gjort meg fortjent til den smerten?

Det har forandret Birgit.
Hun er nesten som normal igjen, men jeg merker det på henne at det ikke er helt som før - og at det aldri vil bli det igjen.
Hun har opplevd en sorg som ikke var ment for henne.
Det er for meg fullstendig uakseptabelt.

Jeg skal kjempe til det siste, to the bitter end and beyond.
FØKK DEG VERDEN, jeg skal ikke legge meg ned og dø - ennå.
Det går som det går, kanskje går det til Helvete - men kanskje er det min tur til å vise denne faenskapen at det skal mer til for å knekke meg.

Jeg er lei av å være svak.
So here goes, life: om det bærer eller brister spiller egentlig ingen rolle.
Det som betyr noe er at jeg ikke vil la meg tråkke på lenger, ikke av en jævla sjel, og aller minst av livet.