Eyes on the price

23.mai 2011 bestemte jeg meg for at NOK ER NOK. 

Nok bulimi, nok spiseforstyrret, nok gå opp og ned i vekt, nok å være deprimert fordi jeg hater kroppen min, N-O-K. 

Jeg har pr idag, 6.juni 2011, hatt 6 GODE dager (dvs dager der jeg spiser riktig og trener), 2 dårlige (spy, spy og atter spy), 5 gode og 2 dårlige. Dagen idag inkludert. 

Jeg blir litt oppgitt, jeg innrømmer det! De dårlige dagene får de gode til å føles fullstendig bortkastet. 

MEN. 

Jeg prøver, for faen, som jeg prøver. Jeg har, som tidligere nevnt, hatt min lengste bulimiske periode noensinne disse siste månedene. Det er kanskje for mye forventet å tro at det skal gå perfekt på første forsøk? Null spying ever igjen, liksom. Eller er jeg bare altfor snill mot meg selv, stiller altfor få krav osv. Kanskje? 

Men, MEN. 

Jeg har ikke noe valg, jeg er bare nødt til å fortsette. Reise meg igjen imorgen, håpe, tro og være fast bestemt på at imorgen, DA er det aldri mer dans med Mia igjen. Hun kan finne seg en annen partner, jeg er lei den evige runddansen hennes som sender meg rett ned i møkka hver jævla gang. 

Jeg må fortsette å si det om og om og om og om IGJEN. 

Jeg skal bli FRI. 

Jeg skal gå ned i vekt på en sunn og forsvarlig måte. 

Jeg skal ha en sunn og frisk kropp. 

Jeg skal være glad i å trene og holde meg i form, det skal gi meg LIVSGLEDE. 

Jeg skal nå målet mitt på 57 kg. 

JEG SKAL. 

(Or die the fuck trying).