Juni

"I've gone through stages where I hate my body so much that I won't even wear shorts and a bra in my house because if I pass a mirror, that's the end of my day".

- Fiona Apple

Er det mulig å forstå? At det finnes mennesker der ute som hater kroppen sin S-Å høyt? Det er kanskje nesten like vanskelig å forstå, som det er for meg å forstå at veldig mange mennesker også er komfortable i sine egne kropper? (Som jeg jo er glad for, misforstå rett. Jeg unner ingen dette). 

Når kroppen blir en fiende. 

Da blir livet vondt og vanskelig, mer enn nødvendig. 

Jeg kan ikke velge å leve uten kroppen min, den følger DESSVERRE etter meg, uansett. 

Men skjønner du det, liksom? 

Skjønner du at selv den minste ting er helt for jævlig for meg? At selv det å dusje er kvalmende for meg? At jeg ikke kan gå i altfor tettsittende klær, kjoler? At jeg ikke kan bade om sommeren? (Med mindre det er i store shorts og t-skjorte). At jeg må sove med treningsbukse og t-skjorte? At jeg ikke orker tanken på å handle klær mesteparten av tiden? At jeg hele tiden føler meg så stygg at jeg ikke orker prøve engang (altså prøve ordne meg og fikse meg opp med sminke og stell av hår o.l)? At det er helt umulig å være voksen og ha kjæreste når jeg hater meg selv så mye? 

S-k-j-ø-n-n-e-r du det? 

Eller bare rister du på hodet og tenker "suck it up". 

Jeg vil heller DØ enn å måtte vise frem kroppen min. Kan jeg egentlig si det klarere enn det? Det er ingen overdrivelse, snarere tvert imot.

Hvorfor begynte jeg månedsoppdateringen med dette? Vel, egentlig fordi det er dette som har stått i hodet på meg hele måneden. Det er en evig ond sirkel. Når jeg har gode dager med spising og trening (og det har vært noen av de i Juni faktisk!), så blir jeg så utrolig deprimert over at jeg ikke ser resultatene fortere enn jeg gjør, og jeg får helt sammenbrudd. Opptil flere ganger denne måneden har jeg brutt ut i gråt og fått ganske påtrengende selvmordstanker og tanker om å skade meg selv fordi jeg ikke HOLDER UT et eneste sekund til i denne kroppen. Jeg blir deprimert fordi hvert eneste forsøk ikke er bra nok, at uansett hva jeg gjør så ser jeg feit ut. Jeg blir deprimert av å tenke på at jeg må UNDER 60 kg for å i det hele tatt finne det en brøkdel akseptabelt å se ned på lårene mine. Jeg er 173 cm høy. Jeg skal for faen kunne veie over 60 kg uten å se ut som et fleskeberg. WTF. Jeg må komme meg til lege og få målt fettprosent. Det blir morgendagens mål.

Etter forrige Kampen mot SF-oppdatering har jeg hatt tilsammen 5 gode dager og med denne 4 dårlige. God damn it. Det er søren ikke lett, når hatet jobber mot meg. Hos normale mennesker ville det jobbet FOR de, de hadde nådd målet sitt for lengst. Hatet hadde motivert de. Men ikke meg. Neida! 

Hva i helvete får jeg ut av dette? Hva i helvete gir det meg å hate meg selv? Det er så klart én million ganger lettere enn å like seg selv. Det forhindrer skuffelser, for nå lever jeg som en eneste stor skuffelse. Hvis man alltid hater seg selv og anser seg selv som mislykket, da unngår man å bli skuffet. 

Get it?

POSITIVT: Jobb. Jeg føler jeg mestrer oppmøte til jobb ganske bra nå? Noen hull i veien, ja, men ikke som for noen måneder tilbake. To skritt frem og et tilbake osv. Bytur sammen med min mor. Kino med Elin, selv om jeg klarte sovne litt fra filmen. (Kremt). Den siste helgen (fredag 24. - søndag 26.) med Sirkuslandsby på Jevnaker, (show med bl.a The Giraffe Girl og PainSolution)! Overnattet én natt i Hønefoss hos FineStine, og fikk se den nye leiligheten hennes for første gang. Vi var oppe til ganske langt på natt, og det var så hyggelig! Lørdag kveld dro vi hjem til meg på Grua, og søndag formiddag plukket Taxi PainSolution oss opp, og tok oss med til hovedstaden og Suspensiondag på Blitz! Det blir ikke bedre enn det. Trening! Det jeg har fått til har vært positivt og veldigveldig godt. Og n_e_s_t_e_n en halv måned uten selvforskyldt oppkast! Det føles ikke positivt når vekta står på stedet hvil istedet for å gå nedover, men føler jeg bør ta det med innunder her for det.

NEGATIVT: Jeg sover mye, M-Y-E, når jeg er deprimert. Og igjen, den helvetes SF. Jeg begynner virkelig å hate dette året. Det var jo i år det skulle løsne, i år ting skulle begynne bli bra. Det er vanskelig hjemme for tiden. Og hjertet mitt blør for Ronjaelskling. Hadde sjansen til å henge i kroker på søndag, men følte meg mer og mer dårlig utover dagen (depresjonen tok overhånd), og hadde ikke spesielt lyst til å føle meg enda mer mislykket (fordi jeg som regel alltid føler meg skuffet over meg selv når jeg henger). Nå angrer jeg, for jeg elsker det virkelig! Selv om jeg føler meg mislykket etterpå er dette noe jeg virkelig lever for. Kan sikkert føye til flere ting, men noen ting er litt for personlig selv for meg. Pluss at det blir mye å gjenta seg selv.

MÅNEDENS FAVORITTER:

TV: Sesong 2 av Six Feet Under på DVD. Tidenes beste tv-serie? Iallfall Topp 5. Og den eneste serien tror jeg, der jeg liker ALLE hovedkarakterene. Me loves you all long time.

FILM: Det ble visst bare én kinotur denne måneden også, Source Code. Og, til tross for at jeg innser det er dårlig rekalme å si at jeg sovnet under forestillingen, hadde det mye mer med å gjøre at jeg var veldig sliten heller enn at filmen er dårlig. For filmen den e'kke gæren. Litt spaca, JA, men underholdende og fin! Også så jeg visst The Darjeeling Limited på DVD igjen. Åh, jeg elsker den elsker den elsker den! (MINUS Natalie Portman. Bleuh).

LESESTOFF: Det går trått med hodet mitt (as usual) noe som betyr at det går trått å lese. Men jeg har endelig gjort meg ferdig med Tilgi Meg. Harlan Coben skuffer ikke! Jeg hjerte den mannen.

SANG: DENNE. Og DENNE.

Ja. Jeg orker ikke prøve komme med noen glupe final words denne gangen. Jeg nøyer meg med å si at jeg gleder meg til å bli ferdig med blomstene på halsen 7.juli. En siste runde med snømannen den 12. Og jeg GLEDER meg til Oslo SusCon X. Det blir helt ubeskrivelig fantastisk bra. 

<3 O, THE PAIN <3