Mai

"For what it's worth: it's never too late or, in my case, too early to be whoever you want to be".

- Benjamin Button

Idag er det 1.juni. Den aller første dagen i årets første sommermåned. Sommer. Årstiden jeg elsker, men hater - fordi jeg hater meg selv. Hvor ble tiden av! Jeg synes ikke det er lenge siden jeg litt trist og vemodig bladde arket på kalenderen over til JANUAR 2011. Jeg hadde sååå mye håp for dette året! Så gikk det til helvete. Jeg kan se tilbake på min lengste bulimiske periode noensinne. Nesten 5 måneder med spying hver eneste dag. Men, på tampen av måneden klarte jeg å sparke meg selv litt bak. Jeg har nå 6 spyFRIE dager å glede meg over, så 2 spyFULLE og nå går jeg mot 2 dager fri fra spiseforstyrrelsens klør igjen. Dog, definer fri. Når det eneste som står i hodet på meg er vekten som MÅ ned. Samma det. Så lenge jeg ikke spyr, det er det viktigste. Jeg er så L-E-I av å henge over doskåla. Jeg er så himla trøtt av å stikke fingrene ned i halsen, for ørtende gang iløpet av en dag. La meg få slippe det igjen! Jeg vet jeg sannsynligvis kommer til å sprekke, men jeg skal faen meg gjøre alt jeg kan for ikke å gjøre det. Denne jenta satte seg som mål å slutte å selvskade. Hun har klart 365 dager! Jeg må bare la meg inspirere, og klare det samme hva spisetullet mitt angår.

POSITIVT: Aller først må jeg sette "vendepunktet". Hva det var og hvorfor det kom, aner ikke. Men det var faen ikke en dag for tidlig! En liten gnist er tent igjen. Kanskje sommeren kan bli ålreit likevel? Jobb! Både Pinpoint og PainSolution. Jeg er så heldig som får lov til å være en del av disse crewene, ord kan ikke beskrive hva det betyr for meg. Jeg var alltid "alene", den eneste freaken. Nå kjenner jeg flere. Verdens fineste sjef Christiane, hadde forresten med seg verdens fineste power hoops (fra Gorilla Glass) til oss ansatte på PP etter en påsketur til USA og Mexico. Tusen takk! Me løøøves them. Og ellers: Sideshow på Blitz! StineSchmy-besøk! Stille og rolig 17.mai-feiring sammen med min kjære! Blekk, blekk og mere blekk! Min andre 2 pt chest-suspension. Selv om jeg er sykt misfornøyd; jeg kom meg da ganske raskt opp - og jeg holdt meg ikke fast i en dritt denne gangen. Overnatting hos Elin i Osjlooo! NULL HULL hos tannlegen (som betyr en helt grei regning), pluss å få konstantert: "du har helt normal tannstilling". Thank YOU. Og, sist, men ikke minst: praksisplassen hos PainSolution er forlenget ut året. Dette kom hulter til bulter, orker ikke tenke etter dato for en gangs skyld.

NEGATIVT: Å vite at det går mot slutten for min elskede Ronja. Spiseforstyrrelsen. Pluss. Det er så vanskelig å elske deg!


MÅNEDENS FAVORITTER:


TV: Herregud, er det virkelig over en måned siden jeg har sett Dexter? Og jeg har forts puls? Damn. Venter fremdeles på sesong 4! Dette betyr vel egentlig at det har blitt lite TV på meg, noe som er rart, for jeg føler jeg stort sett ender opp foran glåmekassa hver kveld. Two & Half Men er jo kult, pluss at jeg har fått låne sesong 2 av Six Feet Under av fine Marita. Har akkurat begynt å se, åh, det er så bra! Pluss. Mye Discovery.


FILM: Jeg har faktisk bare sett én film på kino denne måneden, The Beaver. Men den er helt fantastisk! Virkelig, jeg elsker den. Kjenner meg godt igjen i det deprimerte sinnet til Mel Gibson, noe som til tider gjorde det vanskelig å se på. (Minus det å snakke med hand puppets, altså, det gjør jeg altfor sjelden). Dessuten digger jeg Mel Gibson, og jeg blåser i hva andre måtte mene om han eller hva han bedriver med på fritiden, han er en av de kuleste skuespillerne siden oppskjært brød. Og det er det som teller.


LESESTOFF: Lesingen har dessverre avtatt noe, men jeg er snaaart ferdig med Tilgi Meg av Harlan Coben. ELSK!


SANG: DENNE.


Til sist. Jeg ser litt tilbake på de forrige månedsoppdateringene, og ser at jeg her forsøker å si noe om ting som har null og niks å gjøre med depresjon og andre forstyrrelser på sinnet. Gjør et forsøk igjen: Hva er galt med en verden, som feirer at en mann blir drept? Misforstå meg rett, jeg sørger ikke et sekund over Osama Bin Laden. Men ville det ikke være mer rettferdig ovenfor alle hans ofre om han hadde blitt tiltalt og fått en passende dom? Å dø er da ingen straff! Å bli berøvet for sin frihet, DET er straff. Det vet jeg alt om, om enn på en annen måte. Og hva så at Osama er død? Hva med alle "vennene" hans, som klør i fingrene etter å fremme hans budskap?


Avslutter med noen bilder av det nye blekket, (OG power hoopsene). Shit, jeg har jo bare akkurat begynt å leve.

Sånn ser det ut når jeg kjeder meg og er sliten, altså. God måned!