Jeg har aldri vært glad i bursdag. Iallfall ikke på mange, mange, mange år. Når sluttet det? Når sluttet jeg å glede meg til oppmerksomheten, til kaker og gaver, og hurramegrundt? Ungdomsskolen? Hm, jeg vil tro det var rundt der omkring. Det var jo da all livsglede ble sugd ut av meg uansett, så hvorfor ikke gleden over å feire sin egen eksistens også.
Det er flere grunner til at jeg ikke er glad i bursdag.
For det første er det for meg en påminnelse om at nok et år er gått (DUH), og jeg er fortsatt bare en jævla taper. Og det blir ikke lettere å være taper med årene, niks. For ikke bare er jeg fortsatt taper, jeg er også et helt år fattigere. Altså, jeg har ett år mindre før jeg ligger i grava. Tiden renner ut, jeg mister livet mitt til hele tapertilværelsen. Hvis det gir mening.
For det andre. Man blir ikke penere jo eldre man blir. Alt blir bare styggere, feitere, slappere, mer rynkete, osv. Er det ikke i The World According to Garp (av John Irving, ELSK), at han påstår at kroppen begynner å forfalle allerede ved 4 - 5 års alderen? Noe sånt? Så, det er jo bare perfekt. At man begynner å råtne allerede i barneårene, når hele samfunnet er lagt opp til at meningen med livet er å være den peneste, tynneste, fineste - og er du ikke det er det bare å blåse ut hjernen på seg. Great.
Det verste med alt dette er, så klart, at min oppfatning av det å være vellykket ikke samsvarer med samfunnets generelle mening om temaet.
Jeg leier. Jeg kunne ikke gitt mer faen i at jeg ikke eier mitt eget hus. Vet du hva jeg tenker når jeg ser store hus, bygget for å imponere?: "STAKKARS JÆVLER, tenk på alt det husarbeidet". En dag kunne jeg tenke meg å eie noe, men helst bare en leilighet (ev et lite hus med litt hage pga kattene). Og det er kun fordi det er en viss trygghet rundt det å eie sitt eget, og fordi etterhvert som man blir eldre så virker det mer fornuftig å kaste penger inn i noe som til slutt blir sitt eget.
Jeg er samboer. Jeg har ikke noe spesielt stort ønske om å gifte meg. Ikke alle jenter drømmer om bryllup til 200 millioner kr (kan noen skyte den trønderdama på den reklamen hvor de spør "Hva ville du gjort hvis du vant 200 mill?" . "Æ ville ha arrangert det største og bæste bryllupet". Den dama er sjuuuk).
Jeg har ikke barn. Og slik skal det forbli. Jeg kommer aldrialdri til å få barn. Jeg liker dem ikke, enkelt og greit. Jeg blir sliten av barn. Jeg aner ikke hvordan jeg skal snakke til dem, for jeg orker ikke sånn "dulledullegooogooo"-prat. Jeg synes barn flest blir bare mer og mer motbydelige etterhvert som samfunnet blir det samme. Dessuten er verden overbefolket som den er. Jeg skal heller ikke ødelegge kroppen min ytterligere ved å bli gravid og føde.
Jeg har ikke utdannelse. Det er faktisk litt sårt, men ikke fordi jeg tror det gjør meg til et mer suksessrikt menneske. Men fordi jeg, hvis man ser bort fra all psykdom, mobbing osv, har vært glad i å gå på skole. Kunnskap er makt.
Jeg har ikke jobb. Ikke sånn helt på ordentlig. Men jeg jobber litt. Og det er de fineste menneskene jeg jobber for, og det betyr mest av alt!
Jeg har ikke lappen. Det er faktisk ikke meningen med livet å ha førerkort. Det er selvsagt kjekt i tilfeller. Men det er for det første dyrt, for det andre lite miljøvennlig. Jeg gjør noe bra for jordkloden ved ikke å kjøre bil.
OSV, OSV.
Jeg ser ikke ut slik man er ment å se ut. Men jeg har alltid ment at det er de som faller litt utenfor oppskriften på skjønnhet som er de vakreste. Det er det som gjør deg til deg, som gjør deg pen. Det er alle arrene, smilerynkene, de skjeve tennene, den runde magen som gjør deg nydelig. Det gjelder alle, bare ikke meg. Jeg vil ikke se ut som Angelina Jolie eller Keira Knightly eller hvem det nå enn er som er heit for tiden, jeg vil ikke være perfekt. Likevel er det H&M-modellene som gjør at jeg ønsker meg selv død. Skjønn det den som vil.
Også tenker du kanskje; "Heeerreguuud, hu er lite blåst, det er jo ikke sånn det er". Men, I beg to differ. I vår del av verden, i det samfunnet vi lever i, er dette noen av tingene som gir et menneske status.
Jeg blåser vel i alle de tingene. Jeg vil bare være glad! Jeg vil holde på med de tingene som gir meg en følelse av at livet er verdt å leve, jeg vil holde på med de tingene som gjør at jeg elsker livet. Hvis jeg kan få til det, i tillegg til kanskje å bli venn med min egen kropp ++, DA vil jeg anse mitt liv som et vellykket ett. Det er det som betyr noe. Å være lykkelig i sitt eget liv, i sin egen situasjon. Og kanskje hjelpe andre til å nå det samme målet (les; være verdifull for minst ett annet menneske).
Så. Bursdag. 28 år. Herregud, hvor ble tiden av! Alle årene er skyldt bort i et hav av psykdom. Men det har ikke bare vært jævlig. Da hadde jeg ikke vært her nå. Jeg har sett glimt av hvor jævlig vakker verden kan være. Jeg har kjent på kroppen hvor fantastisk det kan være å leve. Og derfor gir jeg ikke opp, ikke riktig ennå. Det er noen mennesker opp gjennom livet mitt som har gjort det verdt det, noen gjør det fremdeles. Dere burde vite hvem dere er.
Og til alle dere andre, alle dere som har mitt liv på samvittigheten (her er det så jævlig fristende å nevne navn). Til alle dere som har sørget for at depresjon, selvskading, spiseforstyrrelse og selvmordstanker (ett forsøk) har vært en del av min hverdag så lenge jeg snart kan huske: Jeg ønsker dere oppriktig et forjævlig liv og en evighet i et flammehav. Virkelig. Jeg er ikke bedre enn det. Samtidig kan jeg også bare takke, for jeg vet at hadde det ikke vært for dere, hadde jeg ikke vært den jeg er idag. Som er et så mye bedre menneske enn dere noensinne kan drømme om å bli.
"In three words I can sum up everything I've learned about life: it goes on".
- Robert Frost
Du er finest.
SvarSlettJeg elsker deg.
SvarSlett