whenidieillgotoheavenbecauseivespentmylifeinhell

Jeg orker ikke.
Hører du?
JEG ORKER IKKE.
Jeg orker ikke skifte fra pysj til ordentlige klær.
Jeg orker ikke dusje og ordne meg.
Jeg orker ikke prøve spise ordentlig.
Jeg orker ikke gå ut ytterdøra for annet enn å sitte ved husveggen og trekke frisk luft.
Jeg orker ikke rydde.
Jeg orker ikke vanne blomstene.
Jeg orker ikke vaske klær.
Jeg orker ikke støvsuge.
Jeg orker ikke lage middag.
Jeg orker ikke være våken.
Jeg orker ikke være sammen med folk.
Jeg orker ikke bry meg.
ORKERIKKEORKERIKKEORKERIKKEORKERIKKEORKERIKKE

OKEI?

Gi meg en god grunn til hvorfor jeg skal orke.

Jeg er så LEI.
Jeg er lei av alt.
Lei av livet.
Lei av at det aldri blir bra.
Lei av å ha lite penger.
Lei av å være lei.
Lei av å være mislykka.
Lei av å være dritt.
Lei av å se livet suse forbi og det e'kke en jævla ting jeg kan gjøre med det.
Lei av å være FEIT, STYGG og generelt EKKEL.
Lei av å være så fordømt idiot i huet.
Lei av å være ingen.
Lei av at det er mennesker i livet mitt som får meg til å føle meg dritt selv om de faen ikke er bedre selv.
SÅJÆVLIGLEI.

Og så en dag, vettu, så er det OVER og hva var faen meg poenget da? Jeg har ingenting. Bare en masse jævla galle inni meg som aldri tar slutt, også skal jeg holde ut dette i hva da, 50, 60 ÅR TIL? Et helt liv med bare faenskap? Kyssmegirompa.

Også må folk skjønt være enige om at jeg bare sutrer og klager og synes veldig synd på meg selv, men til det gidder jeg egentlig bare å si føkk dere. Prøv å være deprimert og sosial engstelig i over 20 år, og spiseforstyrret i 10, dere også, så skulle jeg like høre dere si noe annet enn det jeg skriver om her. Man blir lei skjønner dere, og det er faktisk ikke BARE å gjøre ditt og gjøre datt også vips så er alt bra. Det er ikke en bryter som kan skrus av og på. Akkurat som at en kreftpasient ikke kan velge selv hvordan dagsformen er under sykdomsløpet. Depresjon er en minst like vanskelig sykdom å ha og leve med, og den kan også ha dødelig utfall. Hvorfor er det så vanskelig å få inn i huet for så mange? Ikke be meg skjerpe meg. Hadde det vært SÅ enkelt så hadde jeg vel faen meg skjerpet meg, da. Og jeg synes for helvete ikke synd på meg selv. Jeg hytter ikke neven mot åpen himmel og "whyyy meee", liksom. Jeg mener ikke at noe av dette ikke er mer enn VELFORTJENT. Men man blir som sagt lei! Det er en betydelig forskjell på å synes synd på seg selv, og det å være lei situasjonen. Jeg er et grusomt menneske, bare spør "familien" min (minus 3), de mener jeg er satans avkom. Enda godt at de er så perfekte. Så jeg er mer enn klar over at alt dette er noe jeg har gjort meg fortjent til. Hvis gode ting skjer med gode mennesker, så skjer vel fæle ting med fæle mennesker. Enkel matematikk det der.