I believe in nothing but the pain

* Når tanken på å spise er så slitsom at du nesten faller om (fordi du vet at hvis du begynner å spise nå, så klarer du ikke slutte før du når det punktet at du må spy).
* Når du er så sliten og lei av å kjøre fingrene ned i halsen hver bidige dag, at det er mest fristende å bare kappe hele hånda av (men du gjør det likevel igjen og igjen og igjen og igjen).
* Når baderomsvekta viser så mye at det eneste alternativet egentlig bare er å blåse av seg huet (likevel tømmer du kjøleskapet og matskapet nok en gang idag).
* Når speilbildet er så grusomt at det får magen til å vrenge seg og du kaster opp av naturlige årsaker (du er nå offisielt så feit at det finnes ikke håp, og alle de andre skavankene dine fremheves etterhvert som fettprosenten øker).
* Når du vet at du må handle på butikken, men du gruer deg for du vet jo hva kassafolkene tenker ("Youghurtnøtter idag IGJEN? Cola også, ja, m-hm, is og kjeks, ikke rart hu er så feit som hu er, vettu. Fysj!").
* Når alle pengene blir borte for å gi næring til psykdommen (du som har så mye å rutte med fra før av, flaut er det også, når man må si at man ikke kan være med på ting fordi man ikke har penger, penger som er brukt opp på mat som du har spist og spydd opp)
* Når hele livet går deg forbi, fordi du enten er for stygg, for feit, eller for deprimert til å i det hele tatt prøve ta tak i det igjen (dessuten er det mye enklere slik, eller hva, mye lettere?)

Jeg er så forbanna lei!

Når skal det bli bedre? - Påordentligbedre? Ikke bare 2skrittfremog5tilbakebedre? Når jeg ligger i grava? Men jeg er ikke klar for å dø heller. Samtidig som dette faen ikke er noe liv. Jeg gir opp, jeg gir offisielt opp. Det får gå som det går, det kan gå til helvete for alt jeg bryr meg. JEG ER SLITEN. Jeg fikser ikke dette mer, hver dag samme dritten, opp i vekt, ned i vekt, opp i vekt, ned i vekt, opp i vekt igjen, trist, trist, trist som FAEN. Jeg føler meg dårlig hele tiden, ikke bare i huet, men fysisk dårlig. Og jeg innbiller meg at det er kreft eller hiv eller en-eller-annen form for dødelig sykdom som har tatt innbo i min kropp. Jeg fortjener det jo. Det hadde virkelig vært toppen av kransekaka, det, ja. Jeg, som bare kaster bort livet slik, kan like godt dø av en hjernesvulst i en alder av 28. Ikke sant? Hvem fortjener det vel mer enn meg? That'll teach me. Tør ikke engang gjøre slutt på sin egen sorry ass. Da får universet gjøre det for meg. JADA. For jeg er sterk nok til å takle DET OGSÅ, en annen dødelig sykdom, midt oppi all den andre elendigheta.

Føkk det her.
Jeg er for gammel nå.

"NOW I BELIEVE IN NOTHING, NOT TODAY. I BELIEVE IN NOTHING BUT THE PAIN. AND I CAN'T SEE THIS TURNING OUT RIGHT"