Jeg har slanket meg i 17 år.
Du tror kanskje det er en overdrivelse, tilogmed løgn.
Men jeg kan helt sikkert forsikre deg om at det er helt sant, at jeg i 17 år, hver eneste dag har tenkt tanken: NÅ MÅ JEG SLANKE MEG.
Jeg husker ikke nøyaktig dato, jeg husker ikke engang årstiden.
Men jeg husker klart og tydelig, jeg var 11 år gammel og stod i dusjen da tanken slo meg: JEG ER FEIT, JEG MÅ SLANKE MEG NÅ.
Kanskje har jeg tenkt det før dette også, men det er dette øyeblikket jeg konkret husker.
17 år er veldig lang tid å gå ned i vekt på.
Nå skal det sies at jeg til dels har lykkes i å gå ned i vekt. Som jeg sikkert har skrevet før, så veide jeg på mitt tykktykkeste 86 kg (rundt 2002-ish). Pr idag er det 20+ kg i minus. Skriver 20+, fordi vekten går veldig opp og ned. Jeg legger på meg i periodene med bulimi, fordi i disse periodene bruker jeg kun oppkast som "slankemiddel". Dvs at jeg ikke trener, og enkelte dager innimellom all spisingen og spyingen, så gir jeg beng. Jeg overspiser ikke akkurat, men jeg tenker ikke så mye på hva jeg kjører i meg. Jeg liker ikke å kalle meg bulimiker. Det høres FEIL ut. Jeg kan si bulimisyk i perioder. Men jeg er ikke renspikka bulimiker, nope. Litt sånn halvveis bulimiker, halvveis tvangsspiser (men ikke helt, for hvis jeg overspiser må jeg alltid gjøre opp for det ved å kaste opp). Spiseforstyrret. Jeg har aldri fått noen diagnose på min spiseforstyrrethet. Det har nemlig aldri vært tema ved mine to innleggelser. "Det er ikke der fokus skal være akkurat nå". Neivel. For det er ikke det som gjør meg deprimert mener du? Det er ikke det som gjør at jeg hater meg selv hinsides forståelse? Det er ikke det som gjør at jeg ikke klarer å fungere som "normale" folk, ikke klarer å gjøre alle de tingene som samfunnet forventer av meg? NEIVEL. Du vet det vel DU.
Jeg klarer ikke ta spiseforstyrretheten på alvor. Jeg er ikke S-Å syk. Til sammenligning med andre. Til sammenligning med alle de andre. Jeg kan være enig i at mitt forhold til mat ikke er helt normalt. Ei heller spesielt sunn. Hvorfor skal det være så vanskelig! Det verste med hele dritten er, at når man først har føkka det til med mat én gang må man lide for det resten av livet. Jeg kommer aldri til å få et normalt forhold til mat, det er like sikkert som at jordkloden er rund. Og jeg blir faen så sliten bare av tanken. Dette skal følge meg FOR ALLTID. Jeg kan helt sikkert bli bedre. Jeg kan helt sikkert finne en måte å kontrollere det på. Men jeg kommer alltid, alltid, til å ha det i bakhodet. ALLTID.
Rundt juletider 2008 veide jeg ca 59 kg. Jeez, det er snart 3 år siden. Jeg følte meg fremdeles ikke tynn, på ingen som helst måte. Men jeg kan huske hvor fantastisk det var å se lårene bli tynnere, rompa nesten borte (ikke i mine egne øyne, men jeg fikk det kommentert), og bena stakk ut mer her og der. Jeg var 49 cm rundt lårene. Men, HVA ER NORMALT! Det er det som er så vanskelig. De påstår at kvinner ikke skal være mer enn 80 rundt midjen, da er det fare for div livsstilsykdommer osv. Jeg vil si jeg ligger godt under 80. Men magen står likevel ut som på en med ølvom eller baby i magen. DET ER SÅ STYGT. På mitt tynneste var jeg 66 rundt livet tror jeg, men likevel stor, tykk mage. Marilyn Monroes berømte 90-60-90, hva med de. Jeg vil jo påstå at Marilyn var en normalvektig kvinne, og visstnok brukte hun str 42. Jeg bruker 36/38 (for dere som kjenner meg, ikke le, det er faktisk sant at jeg kommer inn i 36. Underkroppen er nok en 40, big ass, hei!). Marilyn Monroe hadde flat mage! Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner det bare ikke.
Nå har jeg egentlig glemt meningen bak dette innlegget.
Summa sumarum må jo være. Uansett. Mitt største problem er jo ikke at jeg er FEIT. Mitt største problem er at jeg er like stygg som dagen er lang. Det finnes nok av jenter/kvinner med fyldige kropper som KLER det forbannet godt, og som er vakre. Det hjelper IKKE å være feit når man i tillegg er stygg. Og jeg er ikke fin-feit, for det går faktisk an. Jeg er bare ekkel-feit.
Hvis det var mulig å skjære av seg alt fettet hadde jeg goddamn gjort det.
Og tro ikke at jeg ikke har fantasert om å gjøre det.
Sett for meg brødkniven som skjærer bort tykkemagen.
Nei.
What to do.
Jeg føler meg så utrolig dårlig for tiden.
Jeg føler meg så utrolig dust.
Jeg føler meg ennå mer som en taper enn jeg bruker.
Ymse grunner til det, som jeg ikke orker skrive om her.
Setter på denne en gang til:
Og håper det skal gjøre susen, og motivere meg big time.
Over og ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar