onsdag 30. november 2011

Oktober og November

"When you're different, sometimes you don't see the millions of people who accept you for what you are. All you notice is the person who doesn't".
- Jodi Picoult



Dette har uten tvil vært den tyngste høsten min på så lenge jeg kan huske. Jeg har veltet meg i depresjon og selvmordstanker, og jeg har latt spiseforstyrrelsen få fritt spillerom. Jeg har rett og slett ikke brydd meg det døyt.  Jeg har ikke hatt lyst til å se folk. Jeg orker ikke være på Facebook. Jeg orket i en kort periode ikke ha bloggen engang. Det eneste jeg har orket og villet, er å være hjemme. Hjemme, hjemme, hjemme. Og spise og spy. Og dø. Men tankene om å dø har det med å bli med just det. Tanker. Jeg er så jævla feig. Dessuten hvisker samvittigheten min at jeg ikke kan gjennomføre det. Men jeg er sliten. Så inni helvete sliten. Og selv om jeg idag, 30.november, klarer å holde meg flytende - pga tiden vi er inne i, og måneden vi går over i imorgen, så skal det sies: Jeg øyner ikke håp. Jeg ser ingen fremtid. Livet mitt føles for alltid ødelagt. 
Og hvordan reparerer man et ødealgt liv?




Jeg skal forsøke glede meg over adventstiden, jeg skal forsøke glede meg til jul. For meg er dette den aller fineste tiden på året, og jeg vil for alt i verden at det skal fortsette å være slik.

Det føles litt lettere nå. Det føles litt lettere idag. Elefanten har ikke vokst siden mandag, den holder seg krympet. DET er jeg glad for. Det var derfor jeg valgte å ta skrittet og få utført kjønnsleppereduksjon. Takk til Gjøvik sykehus. TUSEN TAKK til den beste, for at du ble med som støtte og styrke. Endelig, endelig kan jeg begynne å krysse av på hat-listen min. Det er bare ett kryss så langt, men et utrolig viktig kryss! Ord kan ikke beskrive hvor viktig det er. Og etter den positive opplevelsen med dette inngrepet, blir det ikke vanskelig å kjøre på med neste operasjon. Jeg må spare opp 32 000 (ev forhøre meg om lån, dette vurderer jeg sterkt), men forhåpentligvis kan det komme til å skje iløpet av neste år en gang.





MÅNEDENS FAVORITTER:

TV: THE WALKING DEAD. ME LOVES IT LONG TIME!


FILM: Jeg har ikke vært på kino siden august tror jeg, så det blir vel fort vekk bare noen gamle favoritter. Into the Wild gikk på TV for noen uker siden, f.eks.

LESESTOFF: Dette er virkelig helt utrolig, men den siste tiden har jeg faktisk hatt skikkelig leselyst, og det har vært kjempespennende å lese seg gjennom den siste Harry Potter-boka. Litt under 100 sider igjen nå, og jeg begynner å se lys i enden av tunnelen. Muligheten for å bli ferdig på denne siden av 2011 er absolutt tilstede! (Jeg har bare holdt på et års tid, ca, sååå).

SANG: Gamle favoritter vil jeg anta, som typ denne. Har jeg nevnt hvor høyt jeg elsker Eddie Vedder? SOUNDTRACKOFMYLIFE.




Imorgen er det 1.desember. Jeg er trist for å lese alle bloggene som gruer seg til høytiden. Jeg skulle ønske jeg kunne overføre noe av min kjærlighet for julen til de som sliter mest. Imorgen kommer iallfall innelgget om hvorfor julen betyr så mye for meg.



Dette bildet er fra desember ifjor, når jeg startet på Snowman-sleeven min. For å minne om at det finnes stunder av glede i mitt liv også.










(Bildet av meg: tatt av Marita <3 Alle andre bilder er googlet)







Ingunnelefanten

Igår krympet elefanten i meg. 
Bare bittelitt. 
Men nok til at det føles i hver eneste celle,
hvert minste lille fiber, 
tvers gjennom hud, muskler og knokler.
Det føles i hjertet.



"Everything has beauty, 
but not everyone sees it".
- Confucius

lørdag 26. november 2011

Tanker rundt mandag, fittepreik del 2

Idag er det lørdag, bare én hel dag og noen timer igjen til jeg legges under kniven. Det har ikke helt gått opp for meg ennå, tror jeg, hva jeg egentlig skal. Jeg fikk mer panikk når jeg fikk brevet om inngrepet, enn det jeg føler nå. Men jeg misliker stri og når dagene tar en litt annen vending enn hva jeg er vant med, så jeg ser virkelig frem til jeg er hjemme igjen mandag ettermiddag/kveld.

Jeg er veldig glad for at jeg endelig, endelig, kan krysse av iallfall ÉN ting på "jeg hater meg selv og kroppen min"-listen, samtidig føler jeg meg litt trist også. Jeg synes det er skikkelig trist at samfunnet jeg dessverre må leve i, og forholde meg til hver eneste dag, hele tiden overbeviser meg om at jeg ikke duger slik jeg er. At jeg må fikse ditten og fikse datten for å kunne leve med meg selv. Det er skikkelig, skikkelig trist at så mange andre mennesker også har det på samme måte.

I min tid fikk jeg diagnosen Dysmorfofobi/tvangstanker (2006. Les mer om det her). En diagnose jeg kan si meg tildels enig i, men langt fra helt. For jeg vet, så altfor inderlig godt, at mine såkalte tvangstanker og syn på eget utseende IKKE er innbilt. Slik som inngrepet jeg skal få utført på mandag. Gynekologen jeg var til konsultasjon hos, mente at jeg var innenfor normalen, men at hun kunne streke under fysiske plager for å få gjennomslag for operasjonen. Takk henne for det. Likevel så vet jeg, at det er langt færre jenter som ser ut slik jeg gjør, enn det er jenter som ikke ser slik ut. Altså er det ikke normalt, og det er forbannet stygt. I den grad det er en kroppsdel som uansett ser spesielt bra ut.

Steget er altså tatt, jeg skal skjæres opp for å føle meg bedre. (Dette er i for seg ikke noe nytt, men denne gangen er det snakk om å skjæres opp på en helt annen måte). Samboeren mener at det ikke kommer til å være til særlig hjelp, at jeg bare kommer til å se etter andre ting jeg kan forbedre. Det kommer til å hjelpe. Det er én ting mindre jeg må hate ved meg selv, hvordan kan det ikke hjelpe? Det er fortsatt én operasjon jeg ha, men den må jeg til privatklinikk for å få gjennomført. Som betyr enten spare, eller ta opp lån. Etter det er det stopp, økonomien gjør det enkelt for meg der. Det er flere ting jeg skulle ønske jeg kunne forbedre, men disse tingene, disse to tingene (pluss vektreduksjon) er de viktigste. Alt det andre skal jeg nok klare holde ut med, selv om selvhatet kan slå meg i magen og få meg til å miste pusten fullstendig fra tid til annen. Selv om selvhatet, i størst grad basert på eget utseende, får meg til å ønske meg død.

Jeg er overlykkelig for at det finnes hjelp å få. At dette samfunnet tilbyr meg hjelpen jeg trenger for å bli en litt bedre versjon av meg selv. Samtidig er det ikke til å komme bort fra... Hadde det ikke vært for dette samfunnet, hadde jeg sannsynligvis aldri blitt psyk på den måten jeg er. Define irony.



I fare for å bli kalt en pornoblogg.
Illusjonen.
Hjernevasket.




Jeg gråter for alle årene jeg har hatet meg selv.
(Men la det være klart, jeg har ikke selvmedlidenhet).
Og håper at jeg fra mandag av, kan slutte å felle tårer over iallfall denne ene tingen.

Alene med hjernen


Jeg vil få meg vekk,
men jeg tør ikke gå ut.
Jeg vil ikke se,
men jeg tør ikke la vær.
Jeg hvisker hjelp,
selv om jeg vet
at ingen vil høre meg.


fredag 25. november 2011








Feit og jævlig, på mitt aller tyngste siden våren 2008. FY FAEN. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så stygg! Og det sier ganske mye, for jeg føler meg alltid styggere enn styggest. Jeg har nå nesten 10 kg å gå ned til vekten jeg kan LEVE MED. Jeg vurderer å gi opp målet på 57 kg, bare fordi jeg tror det kan bli vanskelig å holde seg der (om jeg noensinne kommer meg ut av den ståa jeg er i nå). Men det skulle vært stas å være under 60, så drømmen er nå 59 kg. Det er ca akkurat 10 kg i minus, det. Så skillet mellom vekten jeg kan leve med og drømmen, er altså nesten NULL.



"To be beautiful means to be yourself. You don't need to be accepted by others. You need to accept yourself".
- Thich Nhat Hanh

(Men verden fungerer ikke slik, og idag skulle jeg ønske jeg aldri var blitt født)

torsdag 24. november 2011

Fittepreik, del 1

Det kommer sikkert til å bli en del fittepreik i de nærmeste innleggene, for nå går det fort til mandag.

Jeg gruer meg mest for alt "styret", komme seg dit osv. Nest gruer jeg meg for å bli skuffet. Jeg innrømmer det gjerne, jeg er fullstendig hjernevasket og tror fullt og helt at alle jenter har pornomus. At det er pornomus man må ha for å være bra nok. Til sist gruer jeg meg til eventuelle smerter i etterkant. Jeg skal ha full narkose under inngrepet, så det regner jeg med går smud.



(Bildet er googlet)


"There is no magic cure, no making it all go away forever. There are only small steps upward; an easier day, an unexpected laugh, a mirror that doesn't matter anymore".
- Laurie Halse Anderson




PS. Hvis noen av de to personene som leser bloggen min har noen spm ang dette temaet, er det bare å fyre løs.

tirsdag 22. november 2011

You are one of God's mistakes



You crying, tragic waste of skin.
I'm well aware of how it aches.
And you still won't let me in.

mandag 21. november 2011

Ekte kjærlighet

Jeg elsker at "'henge i kroker' smerte" er brukt som søkeord for å komme seg videre til bloggen min.

Just for that:




Shit, jeg savner virkelig å henge. Jeg har ikke hengt siden 24.juli. BAAAH.




Every Monday morning comes

Og hver mandag morgen, forsvinner den lille, gode følelsen jeg klarte bygge meg opp iløpet av helgen. Alle gode intensjoner, hei og hade. Depresjonståka (som jeg liker å kalle det) ligger tykk rundt hodet mitt og kroppen min, og at vekta idag ropte et så skremmende høyt tall, som jeg normalt ville fått fullstendig panikkanfall over, ikke skremte meg NOK... Det, DET er et skikkelig dårlig tegn. Det verste tegnet. For depresjonen har alltid kommet etter sf, ikke omvendt. Hvis det gir noen mening. Sf først, så depresjon. Jeg har ikke lyst til å måtte slanke meg NÅ, nå i desember. Hvor tragisk er det! Men hvis jeg ikke gjør noe, et-eller-annet, kan jeg si takk og adjø 1.januar. For julen blir vanskelig nok, med alt som forventes av kos og mat, og null selvbeherskelse on my part. Jeg holder ikke ut denne kroppen mer, ikke et jævla sekund.




Bilder fra kjærestetur til Paris, i november ifjor. Jeg kan ikke helt skjønne at det er over ett år siden vi reiste og kom hjem. Jeg tenker tilbake, og jeg kan ikke fatte og tro jeg har fått lov til å besøke denne byen! Det har vært min store drøm helt siden jeg var liten, og var kjempebegeistert for "Helene og Gutta", haha. Nå, midt oppi alt det vonde, skulle jeg ønske jeg bare kunne pakke kofferten igjen og dra tilbake. Vi var der bare noen dager, men jeg har vært forelsket siden jeg var 10 år. Aller helst skulle jeg ønske jeg kunne bo der, iallfall i noen år.

Eiffeltårnet, by day.

Eiffeltårnet, by night. <3

Fine kvakkene.

Langs Seinen.


Utsikt fra Eiffeltårnet.

Mmm, cappuccino.

Det var massemasse ravner i Paris! Det passer bra, de er sorte, like sorte som sjelen min.

Kirke som jeg ikke vet hva heter. Men den er vakker!

Louvre.

Louvre.

Mona Lisa smile.

Triumfbuen.

Detalj på en fontene, på vei til Notre Dame.

Notre Dame. <3

Mer Notre Dame...

Og litt til Notre Dame.

Sacre Coeur.

Julebutikk! Iiihihi <3

Jeg husker ikke hva kjæresten kalte dette området, men det er en lang passasje med masse butikker og spisesteder.

Jeg er ikke så glad i alkohol, og iallfall ikke vin... Men, when in France, eller hva?

(Noen av bildene er superdårlige, men jeg tar virkelig elendige bilder når jeg er sammen med andre... Jeg mister ro og konsentrasjon. Kjempebra kvalitet å ha).





"I've seen you, beauty, and you belong to me now, whoever you are waiting for and if I never see you again, I thought. You belong to me and all Paris belongs to me and I belong to this notebook and this pencil".
- Ernest Hemingway





"I'll never forget how the depression and loneliness felt good and bad at the same time. Still does".
- Henry Rollins
 

I will honor Christmas in my heart, and try to keep it all the year

Ikveld så jeg de aller første adventstakene stå fremme i vinduet. 
Og det i det aller fineste, koseligste huset som er her på Grua også. 
Neste søndag skal jeg sette frem min jeg også, og henge opp adventstjernene. 
<3


(Bildet er googlet, og hentet fra en av mine julefavoritter, "It's a Wonderful Life")



"Strange, isn't it? Each man's life touches so many other lives. When he isn't around he leaves an awful hole, doesn't he?"



(Fra en annen favoritt, "White Christmas")





Innlegget om hvorfor jeg elsker jul kommer, det er jo ganske uvanlig for psykisk syke har jeg skjønt.


lørdag 19. november 2011

It's a mystery to me

We have a greed,
with which we have agreed.
And you think you have to want more than you need,
until you have it all you won't be free.




When you want more than you have,
you think you need.
And when you think more than you want, your thoughts begin to bleed.
I think I need to find a bigger place.
Cause when you have more than you think, you need more space. 




There's those thinking more or less, less is more.
But if less is more how you keepin' score?
It means for every point you make, your level drops.
Kinda like you're startin' from the top.
And you can't do that.


Society, you're a crazy breed.
I hope you're not lonely, without me.
Society, crazy indeed.
I hope you're not lonely without me.
Society, have mercy on me.
I hope you're not angry, if I disagree.






(Alle bilder googlet, "Society" skrevet av Jerry Hannan)


fredag 18. november 2011

IAMDOLLPARTS

"Innkalling til Dagenheten Gjøvik

Vi har mottatt henvisning 06.05.11 fra din lege. Det er foretatt en medisinskfaglig vurdering av din helsetilstand ut fra de opplysninger henvisningen inneholder. Henvisningen er vurdert av overlege **.

Med grunnlag i de opplysninger som foreligger innkalles du til dagkirurgisk behandling

Mandag 28.11.11 kl 10:00"




One down, one to go.
Jeg gruer meg. 
Jeg gruer meg for å bli skuffet.
Det er ofte grunnen til at jeg alltid utsetter ting, ting som kan hjelpe. 
Fordi frykten over å bli skuffet, og innse og måtte godta at det blir aldri bedre får meg til å holde ut smerten ved å hate meg selv.
Det er tross alt bedre å hate seg selv og fortsatt ha håpet om en perfekt kropp, enn å få det tredd nedover hodet etter å ha forsøkt å forandre seg, at du blir ALDRIALDRI noe annet enn den stygge, feite jenta ingen vil haDet finnes ikke håp for deg.



I am doll parts
Bad skin, doll heart
It stands for knife
For the rest of my life



(Sjekk forresten ut denne dokumentaren)



onsdag 16. november 2011

Melancholy were the sounds on a winter's night

Jeg pleier alltid å glede meg til jul.
En dag jeg har litt mer ork skal jeg skrive et innlegg om hvorfor.
I år blir det vanskelig.
For i år kommer tankene om januar og et nytt år til å henge over meg som en pest, mye mer enn de vanligvis gjør.
Jeg har alltid problemer med begynnelser. Eksempler; mandager, morgener, ny måned. - Januar er den ULTIMATE begynnelsen.
I år har jeg nemlig ikke styrke, vilje eller det minste snev av håp.


Jeg orker ikke begynne helt på nytt.


(Bildet er googlet)

søndag 13. november 2011

Jeg mistet alle ordene

Jeg leter fremdeles etter de.
Hatet ble så stort.
Det vokser fortsatt.


Hvor skal du gå?
Du trenger en ny vei nå.