Först kom ingenting, sen kom ingenting

Denne uken har jeg så langt sovet bort, så mye som mulig. Jeg orker ikke se dagslys. Jeg orker ikke ha lys på i leiligheten mens jeg er alene på dagen, og persiennene forblir lukket 24/7. Det er lettere slik. Jeg har tenkt at jeg burde begynne å rydde bort julepynten helt siden søndag kveld. Ikke fordi jeg vanligvis stresser med det, jeg pleier ta det litt gradvis så det ikke skal bli altfor stor overgang. Men i år har jeg tenkt; "bli ferdig med det, det gjør vondt uansett". Men idag er det allerede den femte dagen i januar, og julepynten står der like herlig. Jeg har fått vasket tøy, da. Når samboeren til slutt bare hadde igjen det pølseskinnet av en boxer som han kanskje kunne bruke for 5 år siden, hadde jeg vel igrunnen ikke noe valg. Jeg har vært ute med søppelet. Jeg har klart å kle på meg klær når det nærmer seg ettermiddag, siden jeg tvinger meg selv til å gå ned til stasjonen og møte samboeren når han kommer med toget hjem fra jobb. Og legekontoret... Legekontoret har det sikkert supert. Jeg klarer ikke ringe. For mitt bare liv klarer jeg ikke plukke opp den telefonen og ha den samtalen. Jeg får holde ut frem til den 17. Jeg har alltid vært dårlig på å være spontan. Jeg må alltid ha tid til å forberede meg, ha tid til å grue meg, tenke gjennom hva jeg skal si osv. Uforberedte ting er en uting! Det passer angst og dårlig selvtillit så midt i rompa.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er snakk om en ny innleggelse. Jeg aner ikke hva fastlegen har å si til det jeg har å si. Men, jeg føler veldig på selv, at her jeg er nå kan jeg ikke være. Jeg klarer ikke klatre oppover på egen hånd hjemmefra. Skulle det vise seg at ECT er et alternativ, antar jeg at jeg må legges inn under behandlingen. At man skal bli så rådvill! Hvordan havnet jeg her? Igjen? Helt uten håp. Helt uten evne, vilje eller lyst til å se fremover. Jeg ser fremover, men jeg ser bare knuste drømmer. Et liv som aldri begynte, et ubrukt liv, et bortkastet liv. Jeg har lyst. Men jeg har ikke lyst. Jeg har lyst til å ha lyst, men lysten er ikke der. Lysten har gått på så mange smeller opp gjennom årene. Hver gang jeg prøver får jeg en knyttneve i magen. Ikke faen om jeg skal få se solen. Slik føles det.

Det er vel unødvendig å si at målene jeg hadde for julen hva spising og mosjon/trening angår, gikk åt skogen. Som de så ofte gjør når julen ringes inn. Hvert år. 5.januar, og jeg er oppe i 4 spyfulle dager. Du og du, som 2012 viser seg fra sine beste sider allerede. Ikke at jeg prøver så hardt å snu det heller, det innrømmer jeg. Men jeg orker ikke. Herregud, så lei jeg er av å si det; "jeg orker ikke". Men det er dessverre sant. "Kan du ikke gå deg en tur, da - frisk luft er godt for psyken". Helt sikkert, men du hørte det kanskje ikke? JEGORKERIKKE, jeg orker ikke gå den turen, legge de skrittene bak meg. Orker ikke. Ikke fordi at jeg er i så dårlig fysisk form at jeg ikke klarer lette på ræva og bruke beina. Men fordi den psykiske formen sitter lammet i rullestol, med både armer og ben i gips. Jeg tror jammen hodet er gipset også. Og det er faktisk minst like viktig å være i god psykisk form hvis man skal trene eller gå tur. Problemet er hvordan man trener seg til en god psykisk form. "Skal du ikke jobbe igjen snart, da, ingen skulle gå bare hjemme". Jada, lediggang er sikkert roten til alt ondt. Men skjønner du ikke det, at så lenge jeg holder meg hjemme, trenger jeg ikke forholde meg til andre enn kassadamene på Kiwi de gangene jeg MÅ handle. Og de er nok godt over 45 alle sammen, og søte, javel - men ingen fotomodeller. I verden er det altfor mange "fotomodeller", og jeg får nok av de på TV og internett. Så lenge jeg holder meg hjemme, slipper jeg bli påminnet om alle de tingene som oppleves sårt for meg. Bagateller, som nye klær. Hjemme kan jeg velge å lukke den delen av hjernen som er så smertelig klar over at jeg trenger nye klær. Drar jeg til byen får jeg slengt klesbutikker i trynet annethvert sekund, og jeg blir minnet om alle de klærne jeg ikke kan bruke. Fordi jeg er for feit, så klart. Og så lenge jeg holder meg hjemme, trenger jeg ikke prestere noe. Ingen forventninger. Det er ingen som forventer seg noe av hjemmeværende husmødre, annet enn kanskje den helvetes middagen daglig. Skjønner du ikke det, at jeg er null, niks, niente, nada. Jeg er ingen. Ingenting. I beste fall er jeg dritt.

Ikke at jeg kan skryte på meg det heller, egentlig

Jeg så ferdig The Lovely Bones på morgenen idag, og igjen klarte jeg ikke la være å stortute. 

Jeg føler meg slik.

Jeg føler meg som Susie Salmon, som blir drept som 14-åring, uten å engang ha fått oppleve sitt første kyss.

Jeg dør, jeg har blitt drept.

Uten å noensinne ha fått oppleve mitt "første kyss".