Februar

Månedens stikkord:

Sorg

Fornektelse

Starting all over - again

I februar har jeg:

- Opplevd den største sorgen, men hatt problemer med å akseptere tapet

- Innsett at det er kort vei mellom tårer og smil: Birgit har kattunger i magen, for sure!

- Sett ferdig sesong 2 av Breaking Bad og sesong 4 av Dexter, og oppdaget til min forferdelse at det er aaaltfor lenge til jeg kan kjøpe de neste sesongene (BUMMER)

- Feiret Fastelavensøndag én uke på etterskudd

- Hatt gleden (...) av å bli kjent med barnesykdom i voksen alder

- Bestilt time til tatovering

- Farget håret med rød henna, og syntes det ble et ganske morsomt resultat

- Kjøpt Converse-sko på nett

- Lest mer enn på lenge (fortsatt Harlan Coben, Hold Tett)

- Forstått, en gang for alle (håper og tror jeg), at hatet er mye mer rettet mot meg selv og et samfunn som er helt på trynet (det er ikke deg, det er ikke du som er feil, men verden vi lever i - du er faktisk ganske okei. Men det vet jeg egentlig, og jeg har visst det hele tiden. Det er bare så lett å glemme)

- Bestemt meg for at jeg aldri mer skal grue meg til vår og sommer igjen så lenge jeg lever; og med det begynt å ta tak i spiseproblemene, og jobbet mot å få gode rutiner med spising og trening igjen

- Så smått begynt å plukke opp bitene av livet igjen: jeg kan ikke dø uten å ha levd først, eller i det minste gitt det et skikkelig forsøk

- Oppdaget den nye God Morgen'en med gresk yoghurt (MM! Minner fra Santorini ifjor høst)

- Tyvstartet påskefeiringen og spist Freia fylte påskeegg (but only once)

- Tatt opp igjen gode rutiner med LUSHing (hihi)

- Hatt lite lyst til å skrive og blogge, da det har føltes som om ordene sitter fast i hjertet

- Startet med Omega3

- Fått lyst til å klippe håret kort (vurderes på det sterkeste)

- Begynt å glede meg til påske (krim, krim og mere krim!)

"I may not have gone where I intended to go, but I think I have ended up where I needed to be".

- Douglas Adams

Lady Caca

NO MORE ITCHING = me a very happy crazy person.

Det måtte jo feires med ny hårfarge.

Håret i plast, fullt av henna.

Blir så bra atte.

And make no mistake:

Dagens tittel er ikke en indikasjon på at jeg liker Lady Gaga. 

Cause I reallyreally don't.

The greatness of a nation and its moral progress can be judged by the way its animals are treated

Idag har jeg gjort en god gjerning og signert denne kampanjen.
Det tar deg mindre en ett minutt å gjøre det samme.

Jeg har som mål å kun bruke kosmetikk og husholdningsartikler som ikke tester på dyr innen utgangen av 2012, jeg har vært altfor slapp på dette altfor lenge.
På litt lengre sikt vil jeg også bli bevisst på dyrevennlig skinn (ikke fordi jeg bruker mye skinn, men det hender vel at man kommer borti et par sko som er laget i skinn), og dyrevennlig ull. Jeg kan i teorien fint klare dette iløpet av året også, men fordi livet generelt er strevsomt er det litt begrenset hva hodet klarer å ta inn.

Finn nyttige lister om hvem som er snille og hvem som er a-holes her.
På denne fine bloggen finner du tips til både dyre- og miljøvennlige husholdningsartikler.
Vær obs på at f.eks FirstPrice tester på dyr, hvis du som meg har pleid å kjøpe bomullspads og q-tips fra denne produsenten.
Husk at tannkrem og lady products også kan teste på dyr! Her finner du en oversikt over de fleste produkter du trenger som er dyrevennlige.

Viktig: det kan virke overveldende og "vanskelig", men gjør deg kjent med de merkene du allerede vet om, det gjør det enklere.
Det er IKKE dyrere å være et medmenneske og sette dyrs rettigheter i fokus! - H&M bl.a. tester ikke på dyr og har mange rimelige produkter.
Og du? Du trenger ikke være vegetarianer for å velge "ikke testet på dyr".

Det er ingenting som tyder på at dyr ikke kan kjenne smerte på samme nivå som mennesker, så hvorfor er det greit å fremdeles teste på dyr? Er det greit å finne seg noen foreldreløse barn i slummen i den 3. verden og teste på de også, kanskje? - De tilhører ingen, de er ikke "viktige" i den store sammenheng, hvem vil savne de?


Alle levende vesener har en plass i denne verden. Alle levende vesener har en oppgave og en mening med sin eksistens - kanskje med unntak av mennesket selv. Så hvem er jeg, du, vi til å sette spørsmålstegn ved dyrs verdi? Er ikke alt liv verdifullt? Hvis du klarer å påføre et dyr smerte, burde det være like lett for deg å gjøre det samme mot et menneske. Med hvilken rett har mennesket satt seg selv øverst i hierarkiet? Hvem gjør mest for å ødelegge jorda vår? Ikke fortell meg at du er mer verdt enn en på fire ben, eller med åtte for den saks skyld. Alt liv har verdi, uansett størrelse, fasong eller antall ben.

ANIMALS DID IT FIRST.


Legger ved denne videoen også, som jeg synes er fin - og har et viktig budskap.

A single thread in a tapestry

Through its color brightly shine

Can never see its purpose

In the pattern of a great design

- Husk denne teksten neste gang du rynker på nesa over meitemarken som kommer frem i regnværet, eller rottene som løper over sporet på t-banen.

Vi er alle en liten del av den store sirkelen.

Litt om arr

Natt til idag var helt forjævlig. Rundt 02 - 0230 bestemte jeg meg for å finne sengen, tok meg en dusj, pusset tenner og smurte kløjævlene nøye inn med Hvit vask. Hev innpå et par Paracet og krabbet under dyna. Det tok ikke lang tid før det klødde så intenst at det kriblet og rykket i hele kroppen, og jeg satte omhyggelig igang med en runde gal-person-klør-seg på leggene og armene. Like før tårene sprutet var det ikke mye om å gjøre at jeg ikke skrelte bena fri for hud, goddamn.

Jeg gråt ikke fordi det gjorde vondt, jeg gråt fordi den kløen er så fordømt fortvilende og når det står på som verst føles det som man aldri skal få fred. Fred generelt er jo et av mine høyeste ønsker. Jeg gråt fordi jeg visste dette kom til å skje, jeg visste at verden på en eller annen måte skulle klare finne nok en måte å gjøre kroppen min - gjøre meg - enda mer motbydelig på. Jeg gråt over alle koppearrene jeg muligens får, og tatoveringen på armen og damen på ryggen jeg følte jeg klødde opp og ødela. Idag har jeg litt mer beherskede øyne å se med, og jeg tror hverken tatoveringen eller damen er ødelagt sånn sett. Time will tell, men jeg tror det går fint. Koppene i ansiktet har heldigvis klødd minimalt, men jeg er likevel ganske engstelig for arr her.

Jeg har noen små piercingarr i ansiktet. Jeg har et lite arr i pannen etter den gangen jeg var 3 (eller noe der omkring), når søsteren min dyttet meg og jeg landet hodestups rett på bordkanten. Jeg har kuttet meg såvidt det er litt langs hårlinjen, men det synes ikke idag. Disse arrene plager meg ikke, de er selvvalgte (minus bordet) og gjør meg ingenting. Arret etter bordkanten plaget meg nok en del i barneårene, da var det veldig dypt og mer som et hakk. Ikke pent. Men idag er det nesten usynlig. Koppearr derimot ville for meg være like ille som kvisearr. Jeg har, bank i bordet, vært heldig å slippe unna de verste kviseutbruddene i ansiktet i ungdommen. Utrolig nok (jeg som er forbannet mener jeg)! Når jeg stryker meg over ansiktet nå er det vanskelig å holde tårene tilbake, fordi koppene føles som masse kviser, og jeg får nesten litt panikk. Jeg vet ikke hvorfor slike type arr er vanskeligere for meg å takle enn de selvvalgte.

Mine selvvalgte, det være seg selvgjorte, etter piercinger eller scarifications - vel, jeg skammer meg faktisk ikke over noen av de. Men strekkmerkene? De bittesmå arrene jeg har på skuldrene og ryggen etter kviser (jeg fikk mine kviser der, ikke i ansiktet)? De skammer jeg meg ubeskrivelig mye over. Jeg hater de, de får meg til å føle meg ekkel, motbydelig, unormal. Kvisearrene på skuldrene var jeg faktisk så flau over, at jeg i en alder av 18 kjøpte meg sigaretter (jeg har aldri røyket) for å brenne over de.

Heldigvis (i denne sammenheng, bitchy hvis man liker scarification), gror jeg veldig bleke/hvite arr. Jeg håper jeg slipper unna de verste koppearrene, og iallfall i ansiktet.

Det klør, det klør

Aaa, er ikke livet fantastisk når du ser sånn her ut i trynet:

Google

Add to that masse Hvit vask (jo, det skrives faktisk i to ord) på alle de deilige kløflekkene. 

Hvit vask som forøvrig hjelper sånn ca midt i rompa. 

Oioi, America's Next Top Model - eat your friggin' heart out! 

Det hjelper bare sååå mye på selvtilliten, som allerede er through the roof, oo-oo.

Elendig dag, elendig kveld, men moren min har vært verdens snilleste og handlet for meg til helgen + kjøpt med Hvit vask. 

Tusen takk, lifesaver.

Legekontoret viste seg fra sin beste side idag også, forresten.

Jeg fikk hevet meg på tlf litt etter kl 9 (telefontid mellom 0900 - 1130 og 1300 - 1430. Verdens lengste lunsjpause, anyone!?), og satt en halvtime bare for å komme gjennom. 

SINNE. 

Når jeg omsider fikk svar, var alt jeg skulle si og spørre om borte for meg, men jeg fikk stotret frem "jeg har fått vannkopper" og "er bekymret for hovne lymfeknuter". 

Til svar fikk jeg ca noe sånt som:

 " ååå-ja-men-du-er-ved-god-tilstand-ellers-da-må-du-bare-kjøpe-Hvit vask-hade-klikk-bipbipbip".

Thanks for nothing.

Det klør.

Det gjør vondt i hodebunnen, for der har jeg også en del jævla blemmer - som jeg jo ikke får smurt.

Jeg kommer sikkert til å få masse stygge arr i det allerede så lekre ansiket mitt.

G_R_E_A_T

Hvordan kan noen forvente at jeg skal klare å plukke opp biter av et liv og prøve finne frem i mørket igjen, når jeg hele tiden - HELE TIDEN - får bekreftelse etter bekreftelse på at livet mitt er en føkkings forbannelse.

Hadde det ikke vært for denne lille:

Med de enda mindre inni magen, hadde jeg ikke holdt ut et sekund til.

Woof woof

Jeg har akkurat klart å dra meg ut av sofaen etter dag nr to med mest mulig sengeligging. Det begynte igår, med verking i hele kroppen og intens hodepine. Oppreist var sjelden et alternativ. I natt fikk jeg veldig ømme lymfeknuter, og røde prikker/blemmer i hodebunnen, ansiktet og på kroppen. Ville du føkkings tro at jeg har fått røde hunder? WHAT THE FUCK. Jeg har ikke fått det påvist av lege, men alle symptomene stemmer. Fikk ikke de røde flekkene før idag som sagt, så jeg må ringe lege imorgen. Det er bare så fordømt. Jeg som nesten aldri er syk! Og hva søren var den vaksinen på barneskolen godt for?

Jeg har maks én forkjølelse i året. Jeg har tenkt at "visst faen, det er bare rett og rimelig når jeg er så mye PSYK at jeg er ved relativt god fysisk helse". De siste årene (etter at jeg flyttet inn med samboeren) har det vært mer, både forkjølelse og av og til type omgangssyke. Jeg har også hatt en del underlivsplager (som ingen føkkings leger hjelper meg med, men det er en annen historie). Kan det stemme at dårlig psyke påvirker immunforsvaret? Jeg er så lei av alt som ikke fungerer. Og jeg, vinner av Årets Hypokonder de siste 15 årene, minst, trenger ikke å få sånne "mystiske" sykdommer. Tankegangen blir selvsagt som følger: "Kan jeg få røde hunder, kan jeg vel få kreft også, hjernesvulst og HIV". - Helst alle, som straff for mine mange grusomheter iløpet av livet.

Det verste er at jeg ikke er sammen med folk. Jeg handler når jeg må, jeg ser moren min av og til, og søsteren min er jeg sammen med én gang i måneden maks. Hvem i helsike har smittet meg?


Edit: I natt begynte prikkene å klø noe inni helvete, og jeg bør vel trygt anta at det heller er snakk om vannkopper? Fy faen, fy faen, fy faen! Jeg blir helt sprø, det klør og det gjør vondt og nå får jeg sikkert massevis av stygge vannkopparr i hele ansiktet og verst av alt på tatoveringene mine og damen på ryggen - jeg klarer ikke la være å klø, hvordan faen skal man klare ikke klø!? Og siden hovne lymfeknuter er et symptom på røde hunder, men ikke vannkopper, er vi tilbake til kreftalarm. Så på toppen av all elendigheten er jeg nå ganske bekymret. Noe eller noen straffer meg, det er ikke tvil i min sjel. Jeg fortjener dette helt sikkert, men fy faen. Klø/vondt/bli gal.

Fønni støff en tirsdagskveld

Okei, så når man for tiden ikke er på Facebook, og heller ikke har altfor mange mail i innboksen, DA kan det tenkes man bruker litt tid på bloggen man har - og har det morro med statistikker og hvilke land som er innom iløpet av en dag. Idag har vært en sånn litt artig dag, der søkeordene bør deles:

grå mus

- You and me both

funeral blues

- W.H. Auden <3

hater kroppen min, det gjør at jeg ønsker å dø

- Slutt med det med en eneste gang, det er ikke deg det er noe feil med, det er samfunnet

ingunn elefant scarification

- Ooo, stalker! Gi meg et pip, I'm bored

små kjønnslepper

- Ja, hadde man ennå bare hatt det

Det er sjelden jeg har så stort utvalg i søkeord, men det er jo alltid litt stas at noen har søkt på meg spesielt, av typen ingunn elefant. Da er man kanskje ikke helt glemt likevel, selv om jeg har gjort mitt beste de siste månedene på å overbevise både meg selv og verden at det beste er om jeg ikke "finnes".

Bilde #1 og #4:  privat

Bilde #2, #3 og #5: Google

Jeg innrømmer at jeg har gitt opp.
Jeg satset alt på legetimen jeg hadde i januar, og når det viste seg å bli verdens kaldeste skulder midt i trynet har jeg ingenting å gå på lenger.
Hodet mitt sitter så langt inn i murveggen nå, at jeg mest sannsynlig ikke rekker å komme ut i live - om noen så hadde giddet ta seg bryet med å hjelpe meg ut.
Jeg vet jeg må hjelpe meg selv også, misforstå meg rett.
Men det har kommet til det, at jeg kan ikke risikere å falle så langt og så dypt igjen som nå.
Det har jeg rett og slett ikke tid til.
Mindre nedturer skal jeg klare akspetere, men dette bunnivået er ikke et alternativ lenger.
Og dit. Dit klarer jeg ikke komme meg helt på egenhånd.
19.februar har mitt liv vært 28,5 år med bortkastet tid.
Du kan kanskje forstå da, at det er nå - eller aldri.
Livet er kort! Veldig kort.
Og at så mange år allerede har smuldret bort i ingenting... 
Jeg står tilbake i en alder av 28 år - med ingenting. 
Det er jævlig skremmende.

"I will not say, do not weep,

for not all tears are an evil".

- J.R.R. Tolkien

En tosomhet som ble til en ensomhet, og hjertet mitt blør. 

Hjertet mitt blør for ensomheten som er igjen.

Hjertet mitt blør for ensomheten som forsvant - ble borte - for alltid.

Ordene sitter fast, jeg tør ikke lete de frem, for da må jeg virkelig kjenne etter. 

Kjenne etter smerten.

Jeg er redd for å gråte, tenk om jeg aldri klarer slutte.

Jeg er redd for å sørge, for sorgen føles uoverkommelig.

Mistet.

Min, alltid min.

Men mistet.

Vår sang.

<3

Ødelagt

"It doesn't matter what I do,

or what I choose.

I'm what's wrong.

There's nothing I can do about it.

...

I'm broken".

- Debra Morgan

Tankene

Jeg er ikke klar for å skrive innlegget om Ronja ennå. Det er fremdeles helt uvirkelig for meg, og en del av meg har stengt av og klarer ikke ta det innover seg at hun er død. Borte for alltid.
Jeg er ikke klar for å blogge i det hele tatt egentlig, og jeg trodde ikke jeg skulle komme til å orke ta tastaturet fatt på en stund. Alt virker helt meningsløst.
Men det er nettopp det. ALT er helt meningsløst, og disse tankene som kverner rundt i hodet mitt for tiden er giftige som blåsyre, og det føles som om hjernen min, hjertet mitt, sjelen min etser bort.
Så jeg forsøker få tankene "ned på papiret", uten noe håp om noe som helst - annet enn at den evinnelige uroen inni meg kanskje kan ta seg en dags pause eller to.

"Jeg er et dårlig menneske.

Det finnes ikke et dårligere menneske enn meg på hele denne gudsforlatte planeten,
og hvordan kan jeg klare leve med det.

Hvordan kan jeg ta meg RETT til å leve med det?

Jeg er hinsides ond,

jeg er langt forbi grusom og forferdelig.

Jeg har ikke livets rett,
denne tilværelsen er min straff for alt det vonde jeg har gjort gjennom 28 år.

Dette er min straff.

Og hvordan kan jeg da leve?

Om jeg så hadde klart å snu alt,

snu det vonde, 

kjempe meg opp og ut av depresjonshelvete,

ta tak i problemene mine og til slutt nå et mål.

Hva spiller det for rolle, 

når jeg vet at jeg er et grusomt menneske?

Hvordan kan jeg leve med det!!!

Jeg har mistet alt, alle, alt som betydde noe.

Jeg har ingen venner. Bortsett fra deg. Jeg håper jeg fremdeles har deg.

Den eneste familien jeg har igjen er min mor. Jeg ønsker ikke dere andre uansett, dere er søppel,

men det mangler to.

Jeg har ingen fremtidsutsikter.

Jeg hører ikke til noe sted lenger,
i den grad jeg i det hele tatt gjorde det før.
Jeg har mistet a-l-t,
og nå har jeg tilogmed mistet mitt elskede barn.
Sorgen blir for stor.

JEG HATER KROPPEN MIN.
- Uansett om jeg hadde klart å gå ned i vekt,
 er det altfor mye som fremdeles ville være helt feil med den.
Altfor mye jeg aldri kan fikse,
altfor mye jeg aldri kommer til å ha råd til å fikse på.
Hver eneste tomme av denne kroppen er motbydelig,
hver eneste tomme,
og jeg orker ikke leve i den et eneste sekund til.
Jeg kommer aldri til å bli bra nok,
aldrialdrialdrialdrialdrialdrialdrialdri.
ALDRI.

Jeg er søppel,
jeg er dritt,
jeg er ingenting.
Jeg kan ingenting,
klarer ingenting,
får ikke til en dritt.
Jeg har ingen ressurser,
jeg er så tjokka dum i huet.

Jeg er så lei alt dette,
jeg er lei av dette stedet,
jeg er lei av å være her.
Og hvordan skal jeg klare å leve med dette resten av min tid,
det gjør meg dårligere og dårligere for hver gang.
Det trykker meg ned i møkka,
jeg får faen ikke puste.
Men jeg kan ikke miste <3.
Så jeg holder ut,
holder ut,
men jeg mister taket.

Jeg vil skrike høyt,
jeg vil skrike til det gjør vondt i lungene.
JEG BLIR GAL!
Jeg kan ikke være her,
kan ikke leve,
orker ikke,
klarer ikke LEVE.

Jeg vil skade meg hardt,
jeg vil slå meg selv sanseløs,
jeg vil kutte meg opp til jeg blør meg selv tom.
Jeg vil straffe meg,
straffe meg selv for den dritten jeg er.
Jeg trenger å straffes.
Jeg MÅ straffes.

Jeg vet faen ikke hvor jeg skal gjøre av meg!
Hvor kan jeg gjøre av meg!?
Jeg er fanget,
jeg har ingen steder å gå.
HVOR KAN JEG GÅ!

Uansett blir det feil,
uansett har jeg tapt.

Jeg må dø,
jeg må dø og få fred.


Men jeg får aldri fred."

Funeral blues

Stop all the clocks, cut off the telephone.

Prevent the dog from barking with a juicy bone.

Silence the pianos and with muffled drum,

bring out the coffin, let the mourners come.

Let the aeroplanes circle moaning overhead.

Scribbling on the sky the message: "SHE is dead".

Put crêpe bows round the white necks of the public doves.

Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

SHE was my North, my South, my East and West,

my working week and my Sunday rest.

My noon, my midnight, my talk, my song.

I thought that love would last forever. I was wrong.

The stars are not wanted now, put out everyone.

Pack up the moon and dismantle the sun,

pour away the ocean and sweep up the wood.

For nothing now can ever come to any good.

- W. H. Auden

Ronja Røverdatter

født: forsommeren 2001

beriket livet mitt: 31.august 2001

død: 31.januar 2012 

Tapet er det største, det verste, det vondeste - og sorgen likeså. Ordene sitter fast i hjertet. Jeg kommer til å skrive et lengre innlegg når jeg føler meg klar. Til da blir det nok litt stille her.