La meg først begynne med å si, at jeg har absolutt ingen dårlige minner tilknyttet jul.
Jeg har alltid elsket denne tiden, og jeg har alltid gledet meg. Hjemme hos min mor har hun alltid pyntet og bakt, og jeg og søsteren min har alltid fått lov til å ta del i disse forberedelsene og tradisjonene. Vi har bakt pepperkaker og laget marsipanfigurer så lenge jeg kan huske, og på lille julaften er det alltid vi som pynter juletreet. Selv nå i voksen alder er det vi som gjør dette "hjemme". Året pappa døde, i 1989, kan jeg ikke helt huske hvordan feiringen fant sted. Men, jeg kan iallfall ikke huske at vi IKKE feiret.
På barneskolen var det alltid årets høydepunkt de to dagene i desember hvor vi hadde juleverksted. Det var vel to av få dager jeg faktisk gledet meg til å gå på skolen.
Jeg har alltid julekalender. Jeg har alltid adventsappelsin. Jeg henger alltid opp adventstjerner og setter frem den kjempesøte advenstaken jeg kjøpte for 4 år siden. Jeg baker alltid noen kaker hjemme, og jeg lager alltid litt julegodt. Punsjboller har vært min spesialitet i sikkert 15 år. Hvert år leser jeg Julemysteriet av Jostein Gaarder. Jeg elsker gamle julefilmer! Jeg elsker julemusikk.
Og det var veldig vanskelig for meg når jeg fikk samboer, og juletradisjonene måtte justeres litt på. Det føles fortsatt litt vanskelig, selv om dette nå er 4. julen vi bor sammen.
Julaften skal feires hjemme hos mor, og bestå av julefrokost, Tre Nøtter til Askepott, Reisen til Julestjernen, julegrøt, Donald, tenne lys for de to familiehundene vi har hatt, tur til kirkegården for å tenne lys på pappas grav, julemiddag, presanger og deretter kaffekos og filmer resten av kvelden. Håpløs juleromantiker.
Jeg er 28 år gammel, voksen på papiret. Jeg har vært psyk i 20 år. Det er vanskelig å finne en konkret forklaring på hvorfor jeg alltid gleder meg til jul, når så mange andre som sliter ønsker seg vekk, ønsker julen bort eller avlyst.
For meg så tror jeg det blir en virkelighetsflukt. Julen handler om ALT annet enn depresjon, sorg, tårer og blod. Julen er MAGISK, og i magiens verden er det ingenting som gjør vondt. Alle de tingene som gjør hver eneste dag til en kamp resten av året, de betyr plutselig "ingenting".
Jeg har en fantastisk evne til å drømme meg bort, og slik har jeg trolig klart å overleve i 28 år. Jeg har ingen bedre forklaring. På samme måte som jeg elsker fantasybøker og filmer, elsker jeg julen. For det gir meg sjansen til å drømme meg bort, vekk fra alt.
Misforstå meg rett. Depresjonen forsvinner ikke disse 31 dagene, og jeg synes ikke plutselig det er lett å se meg selv i speilet. Og dette er så absolutt den aller vanskeligste tiden av året å være spiseforstyrret på. Jeg stresser over maten, og kosen jeg egentlig må velge bort.
Men oppi det hele er verden litt annerledes, og flukten er høyst velkommen og kjærkommen. Jeg kan sette livet på vent. Nedturen er desto større i januar, når presset om å måtte ta tak i livet igjen kommer. Når verden igjen blir sort og kald.
Jeg er ikke klar for livet. Jeg nærmer meg faretruenede fort 30, men jeg er fortsatt ikke klar. Jeg er redd! Jeg vil ikke være voksen. Jeg orker det ikke, fikser det ikke. Jeg hater så inderlig alt som gjør meg til "voksen".
Men i hele desember, for noen dager, kan jeg fremdeles være barn. Ingenting vanskelig, ingenting jeg ikke takler. Bare alt som er fint og vakkert i verden.
Det blir så fint lys av adventsjernene <3
Stjerner i taket.
Gullklumper som sover i skinnet av stjernene <3
Til sist, den aller fineste sangen fra den aller fineste filmen:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar