Merry Fucking Christmas and a Bloody New Year

Jeg har ikke lyst til å begynne på et nytt år hvis jeg vet at ikke det heller ender godt.
Jeg orker ikke stå i det her lenger.
Jeg er så satans trøtt og lei, av år etter år etter år etter år etter år, å gå på i januar, så fordømt dum, blåøyd og naiv og faktisk tro at denne gangen - dette året - blir det annerledes.
Det blir aldri annerledes.
Det blir aldri bedre.
Dette livet er ikke for meg, det har aldri vært det og kommer aldri til å bli det.

Når jeg ikke engang kan få lov til å oppleve en fin jul, da vet jeg med sikkerhet at jeg ikke har gjort meg fortjent til et liv fri fra psykdom.
Jeg ba så inderlig, jeg ønsket meg det mer enn noe annet; å få en god jul!
Men ikke faen om jeg var verdt det engang.
Jeg trengte det så desperat.
Jeg trengte det som et avbrekk fra dette helvetesåret.
Men mest av alt trengte jeg det som en bekreftelse på at det finnes bedre tider i vente.
Men det ble ingen god jul, og det finnes ikke bedre tider i vente.

Alle gode intensjoner og planer om å holde depresjon og spiseforstyrrede tanker under kontroll disse dagene, ble blåst til helvete allerede julaften.
Julaften: Sammenbrudd og stortuting på formiddagen. Tanken om at jeg bare må dø var så enorm, så konkret, så jævlig vond at det tidvis føltes som jeg ikke fikk puste.
1.juledag: 2 runder med oppkast på kvelden.
2.juledag: Sammenbrudd og stortuting på formiddagen, 4 runder oppkast iløpet av kvelden.
3.juledag: Drama hjemme, grining og spising uten oppkast (som er det verste). Ett desperat forsøk på å kaste opp litt på kvelden. Gikk og la meg kl 19.30.
Idag, 4.juledag: Har sovet bort mesteparten av dagen så langt. Samboeren har kjøpt PS3, så jeg kan gjemme meg bort på soverommet og kanskje legge meg samme tid idag som igår.

Og skulle det finnes det minste lille sandkorn av håp igjen i meg, at dette noensinne kan gå over, så er det bare å ta et raskt blikk i speilet - slik - så er det sandkornet også tråkket ihjel.
Her en helg før jul, gjorde jeg feiltakelsen å studere lårene mine i et annet speil enn det vi har hjemme på badet. Det var hjemme hos moren min, og hun har bare speil i ansiktshøyde på badet. Så man må stå på toalettet for å kunne se lårene sine. Nettopp det gjorde jeg, klatret opp på toalettet og studerte de enorme lårene. Jeg trodde i det lengste at de bare var enorme, men på badet til moren min fikk jeg bokstavelig talt slengt i trynet at de i tillegg er fulle av kratere forårsaket av strekkmerker og cellullitter herfra til månen. Jeg vet at jeg har strekkmerker, det har jeg vært smertelig klar over i åresvis. Men at lårene faktisk ikke er "glatte", det har ikke speilet på badet hjemme fortalt meg noe om. Og hvis ett speil kan vise meg det, er det det som er sannheten. Og jeg vil bare dø.